Størst og verst i Marshalls høyttalersortiment er Woburn. Det er en såpass heftig sak at man må tenke over hvor man kan ha den i hjemmet. Gjerne nær andre lydkilder ettersom det finnes flere analoge innganger.

Foruten problemene med installasjon og håndtering som beskrives i testen av Marshall Acton, er den også kranglete i hverdagsbruken. Iblant spiller bare den ene høyttaleren i en gruppe. Iblant skjer det ingenting når man bytter lydkilde. Iblant re-starter høyttaleren helt uventet. Marshall har åpenbart problemer med sin programvare som må fikses om dette skal være et alternativ.

Når det gjelder lyden er det like bra å avsløre hva Woburn ikke er. Det er ikke en høyttaler for å sitte i lenestolen og lytte til fiolinkonserter. Til slikt er lyden for ubalansert, noen som får klassisk musikk til å låte litt innestengt. Nei, her er det imponatorfaktor som gjelder. Med sitt store kabinett og heftige bassporter får man en imponerende bassgjengivelse. Og den spiller veldig høyt uten å låte anstrengt. Noe som gjør den perfekt når gjestene roper etter Metallica og AC/DC.

Konklusjon

Marshall Woburn er stor som et hus og kledd i skinn, har en dundrende bass og spiller så høyt at man risikerer besøk av ordensmakten. Den er ikke så bra på klassisk musikk, men later heller ikke som den er det. Her er det ingen finesse uten rock’n’roll. Som med Acton er problemet den ustabile multirom-funksjonen. Frem til det er løst, blir det poengtrekk og en anbefaling om å velge den billigere Bluetooth-modellen isteden.