I likhet med Jays t-Five er JBL Tune Flex i hardplast, med åpen passform. Men det følger med silikonputer i esken, og du kan velge i appen mellom åpen og lukket passform. Åpen gir mest bass, for å kompensere for tapt bass gjennom lydlekkasje.

Jeg er rask til å sette på silikonputene, da det ellers låter for flatt. Med proppene er lyden ok, men litt tam, når man velger lukket passform i appen. Sett derimot til åpen, noe som helt sikkert ikke er meningen, så blir bassen ekstremt energisk! I overkant mye, faktisk, for den maskerer for mellomtonen. Men det er et godt utgangspunkt å jobbe med.

JBL har nemlig et ess i ermet, i form av parametrisk EQ i appen. Still på nøyaktig de frekvensene du ønsker!

Jeg trekker noe ned ved 250 Hz, hvor fargingen ligger. Da låter plutselig en kontrabass som nettopp det, og vokaler kommer klarere frem. Jeg ønsker også en mer fremtredende mellomtone, og forsterker litt rundt 1 kHz. Med noen punkter rundt, så forsterkningen skjer over en større del av mellomtoneområdet.

Lyden av JBL Tune Flex

Rytmene sitter nå som bare det, med masse tyngde og energi. Nicki Minaj og annen rap og DJ-musikk er ytterst underholdende! Samtidig er mellomtonen nå klar og åpen, slik at både stemmer og strengeinstrumenter får den plassen de skal i lydbildet.

Også klassisk musikk funker bra, med ekstra energi i bassinstrumentene – men uten at det går utover gjengivelsen av lysere instrumenter. Tune Flex utfordrer til og med dyrere ørepropper. Du får ikke aptX eller LDAC kodeker, men det funker veldig fint med AAC.

Med EQ-innstillingene låter dette klart bedre enn både Belkin Soundform Play og Jays t-Five.

Samtalekvaliteten er klar nok, men brukerens stemme får en “glassaktig” og komprimert diskant. Motparten vil likevel høre deg godt nok. Tips: aktiver TalkThru i appen, så hører du din egen stemme utenfra under samtaler.

JBL True Flex har også både aktiv støyreduksjon og omgivelseslyd, og begge gjør det de skal. Ingen av dem vinner noen pris, men støy på et fly, for eksempel, undertrykkes greit.