Denon AH-D5200 er en skikkelig premium hodetelefon fra Denon, og det er ingenting med konstruksjonen som ser billig eller kjipt ut. Øreklokkenes semidreibare aluminiumfeste er av typen “ønskekvist”, lekkert gjort. De tjukke og myke øreputene har nydelig komfort. Øreklokkene i mørkt wengé-tre oser av kvalitet. Hodebøylen og øreputene er trukket i kunstig lær, men det er lekkert gjort.

Den medfølgende kabelen er solid og dekket med en flettet strømpe av stoff for å hindre at den vikler seg. Kobbertråden er «four nines» oksygenfri kobber (99,99 %) i motsetning til de 99,99999 % (Seven Nines) i toppmodellen. Kabelen ender i en stereo-minijack, men det følger med en 6,3 m adapter til fullvoksne hodetelefonutganger.

AH-D5200 i praksis

Bærekomforten er glimrende! Og med det luksuriøse utseende, føler man at man sitter med noe skikkelig dyrt på hodet. Følsomheten er ikke verst, denne kan brukes med mobilen. Men det blir bare akkurat høyt nok, så skal man trøkke til litt skikkelig trengs en hodetelefonforsterker. Sammen med undertegnedes iPhone funker det imidlertid mye bedre enn med Fostex T60RP.

AH-D5200 er «kun» den nest dyreste modellen fra Denon, men det er vanskelig å høre hvor det har blitt spart, for musikken kommer ut på fremragende vis.

Ramón Vargas på Una furtiva lagrima fra The Opera Gala – Live from Baden-Baden har mer trøkk i mellomregisteret enn med Fostex. Det er imponerende befriende, der han baner seg vei gjennom orkesterets lydbilde. Pizzicato-plukkingen på fiolinene sammen med harpen midt i det luftige lydbildet låter både klart og åpent. Når Vargas trøkker til for fulle mugger, gnager det litt mer i øret enn med Fostex, kanskje grunnet noe høyere forvrengning. Men så gjør det heller ingenting at det låter litt rått, og dynamikken her er intet annet enn imponerende fra et par lukkede klokker.

Aggressiv cello

Et annet eksempel er Ragnhild Hemsing og Tor Espen Aspaass’ Northern Timbre og satsen Sonata no. 3 in C minor, op. 45: III. Allegro animato. Det låter meget fint, klart og åpent. Og livlig! Igjen blir celloen litt krass når den spiller på sitt mest aggressive. Men det er i en annen klasse enn hva Neumann NDH 20 styrer med, for med Denon gjør det musikken mer energisk.

Elektronisk pop funker også meget godt. Skarptromme-kantslaget på Ariana Grandes Break Up With Your Girlfriend, I’m Bored smeller skikkelig.

Det er også bra med trøkk i bassen. Vi er ikke i klasse med Sony MDR-Z7M2 hva gjelder fylde og varme, det er nemlig en ganske annen bass det er snakk om her. Bassen i AH-D5200 er nemlig både lineær, klangrik – og lynkjapp! Derfor kan man ledes til å tro at den er slank, men sannheten er at hver tone i bassen kommer frem, uten at det smøres på tjukt og frekvensene glir inni hverandre. Dette er veldig bra.

Konklusjon

Denon AH-D5200 er et par meget forseggjorte hodetelefoner. Ikke bare ser de fantastisk ut, de spiller også med en lyd som virkelig er prislappen verdig.

Lyden er stram og dynamisk, med masse energi. Både i bassen og i toppetasjene. Vokaler og instrumenter kommer frem med største selvfølgelighet. Det låter virkelig bra, selv om det tidvis kan hardne seg litt i toppen.

Kollega John Hvidlykke gikk så langt som å snakke om gåsehud da han testet dem for to år siden. Jeg kan langt på vei være enig, og Denon har her laget en reell motstander til mine favoritter innen lukkede hodetelefoner i denne prisklassen, Beyerdynamic DT 1770 Pro.

Totalpakken til AH-D5200 er glimrende. Intet mindre.