Grado ser ut som noe fra en svunnen tid. Med den flate skinnbelagte hodebøylen og øreklokkene på stålstenger, kunne de vært produsert på 1960-tallet.

Hodetelefonprodusentene anstrenger seg mye for å forebygge filtrede kabler. Grado 325 har løst problemet ved å ha den tykkeste kabelen jeg til dags dato har sett på en hodetelefon: seks millimeter tykk og gummibelagt! Til gjengjeld er den kun halvannen meter lang. Tykkelsen skyldes at kabelen har hele åtte ledere.

 

Øreklokkene er av den omsluttende typen (over-ear), men ikke så tett som på flertallet av de andre. Øreputene er laget av en halvfast skumgummi bestående av flere lag, som ser ut til å være limt sammen med håndkraft. Det gir en lett og åpen følelse av ikke å være sperret inne – og vil da også være behagelig på en varm sommerdag. Det er imidlertid litt mindre behagelig at det stoffkledde metallgitteret over selve driveren, hviler direkte på øret.

Lyden er det til gjengjeld ikke noe gammeldags over. Den er helt moderne og nærværende. Lydbildet er fremovervendt og direkte – og meget detaljert.

Bassen er solid, men fast, og det er vanskelig å holde føttene i ro til Chris Jones’ No Sanctuary Here.

 

Det området som gjør seg minst bemerket, er mellomtonen. Ikke fordi det er noe galt med den, for det er det ikke. Stemmer står rene og ufargede. Et stykke som Stimela med Hugh Masekela lyder tett og intimt. Men detaljene springer ikke i ørene i samme grad som diskantområdet, hvor man kan glede seg over en lett og luftig gjengivelse.

Konklusjon

Grado SR325e er en nostalgisk reise på første klasse. Lyden er både engasjerende og behagelig på en gang, og man får lyst til å finne frem alle Miles Davis-platene, helle whisky i glasset og lene seg tilbake i Chesterfield-stolen. Hvor lenge man kommer til å sitte der, er imidlertid spørsmålet. For mens lyden er både detaljert og behagelig fra den dypeste bunnen til den øverste diskanten, er bærekomforten mindre overbevisende.