Da Audio-Technica nylig lanserte ATH-ADX3000, sperret vi alle opp øynene. Hodetelefonene så nesten identiske ut som flaggskipet ATH-ADX5000, men kostet det halve. Hva hadde de spart på for å få ned prisen, undret vi. Ikke mye skulle det vise seg.
ADX3000 har det samme 58 mm dynamiske elementet som de dobbelt så dyre ADX5000. Elementet er konstruert med en svingspole som er integrert i membranen, og oppheng og magnet er en del av membrankonstruksjonen, og ikke montert som separate deler. Noe som er det vanlige.
Hodetelefonene er montert for hånd på fabrikken i Tokyo, og Hiromichi Ozawa, som er sjef for utvikling hos Audio-Technica, sa da ADX3000 ble lansert, at de hadde jobbet lenge med å få fram frekvenser som det ikke er så naturlig for en vanlig membran å få fram. Elementet er integrert i baffelen, som har en åpen bikubeformet grill i en lett og sterk magnesium-legering.
Det har bidratt til å holde vekten på lave 257 gram. Uten den medfølgende avtakbare tre-meters kabelen med 6,3 mm jackplugg, som ligger i den samme aluminiumskofferten, som hodetelefonene leveres i.
En balansert kabel med XLR-kontakter, finnes som ekstrautstyr til ADX3000.
Audio-Technica oppgir impedansen til 50 Ohm og følsomheten til moderate 98 dB. Som i motsetning til ADX5000s 420 Ohm, gjør ADX3000 bedre egnet til laptopen, bærbare spillere og mobilen.
Lyden av ATH-ADX3000
Ikke overraskende minnet lyden fra ADX3000, mye om lyden fra ADX5000. Det er en veldig god ting, for som alle som har lest testen vet, er 5000 et av de beste åpne parene med hodetelefoner vi har testet. Man får altså mye av 5000 i et par 3000.
Som en klokkeklar gitarklang på Jennifer Warnes Joan of Arc, og en superb vokaldefinisjon uten artefakter. Lydbildet er utpreget luftig lydbilde og 3000 leverer en stram og godt definert bass. Et par 5000 leverer er tilsvarende lydbilde, bare mer finmasket og fokusert, og med enda åpnere klang.
Men vi snakker ikke om veldig store forskjeller her, altså.
Veslemøy Narvesens Dopamine Detox viste at 3000 leverte et levende og åpent lydbilde, men bassen har ikke helt den samme dybden som Sennheiser HD 800 S. Men i likhet med HD 800 S, er det ikke noe som stikker seg ut i negativ retning. Det er aldri spisse eller udefinerte sibilanter her, og med en god holdetelefonforsterker, kan du spille høyt uten at lydbildet bryter opp.
Sammenlignet med Focal Clear MG, er nok lydbildet slankere på ADX3000, som heller ikke har den samme varme fyldige klangen i bassen. Men den har svært godt definert bass, og spiller du litt høyt, hører du en tydeligere definert bass på Laura Marlings Soothing.
Dersom du elsker klassisk musikk, er ADX3000 en åpenbaring. Vivaldis årstider gjengis med en fjærlett og fokusert strykerklang, og man hører tydelig de forskjellige instrumentenes klangbunn i det åpne lydbildet. Jeg er litt usikker på om Wagner ville vært like vellykket, og det er ikke sikkert Metallica hadde blitt gjengitt med den samme energien, som i et par Clear MG.
Men man får utvilsomt et mer korrekt lydbilde, uten at det høres ut som en klinisk studiomonitor, fra ADX3000. Vi savnet en litt mer markert rytmefølelse på Teddy Swims Bad Dreams, eller var det bare litt fetere bass vi ønsket oss? Det får man ikke i samme grad her, som i Clear MG, men som nevnt har ADX3000 andre kvaliteter.