FiiO E10 har hodetelefonutgang med eget hjul for lydnivå. Den får både strøm og digitalsignal fra USB, og støtter signaler opp til 24-bit/96kHz.

Med tungdrevne hodetelefoner kan du med en svitsj på undersiden gi ekstra forsterkning (gain), men lettdrevne hodetelefoner foretrekker lav gain for ikke å vrenge. En bryter for ekstra bass sitter i front, skulle du ha lyst på mer punch. Linjeutgangen affiseres ikke av verken de to bryterne eller det manuelle lydnivåhjulet, som alle tilhører hodetelefonutgangen.

Lydkvalitet
Med linjeutgangen er lydnivået litt lavere enn normalt. Det er også litt elektrisk støy fra DAC-en, men denne forsvinner når den får et lydsignal å synkes mot.

Lyden over stereoanlegget gjengis med fin balanse, musikken er behagelig å høre på og blir aldri plagsom. Lydbildet preges av litt flat dynamikk, og oppløsningen i overtonene kunne vært bedre. Spesielt klassisk musikk med fioliner og triangler lider av litt manglende luft. Jeg hører ikke spesielt forskjell på 16-bit og 24-bit lydinnspillinger, selv om jeg etter en stund innbiller meg at 24-bit kommer gjennom med litt mer kontrast og oppløsning. Dette er imidlertid så marginalt at det like gjerne kan tilskrives placeboeffekt.

Lettdrevne hodetelefoner funker fint, E10 driver dem med god nok kontroll. Mer tungdrevne saker som for eksempel AKG Q701 går ikke like bra, lydbildet flater ut når lydnivået vris opp. Det er fremdeles litt dempet i toppen, og lydbildet kunne vært mer kontrastfylt. Bakgrunnen i lydlandskapet er litt ”grå”, der vi liker den svart.

Det er faktisk vanskelig å høre forskjell mellom FiiO E10 og hodetelefonutgangen på min MacBook Pro. Det går i retning litt mer oppløsning hos FiiO E10. Derimot blir det merkbart bedre enn med min bærbare HP Pavilion. Bassbryteren på E10 kommer dessuten godt med hvis hodetelefonene el er musikkinnspillingen låter slankt. Litt ekstra juice blir aldri feil!