Mens de to rimeligste DAC-ene i denne presentasjonen er meget godt utstyrt, både hva digitalinnganger angår og med volumkontroll på utgangen i tillegg til hodetelefonutgang, er Hegel HD11 mer sparsom på utstyr. Visst har den både balansert og ubalansert utgang, og i motsetning til de billigste har den dessuten fjernkontroll med kildevelger (dog en trist, liten plastsak). Men lydnivået er satt, og hodetelefonutgang finnes ikke.

I stedet dreier det seg om å velge de beste digitalkomponentene og integrere dem sømløst i kretsene, slik at egenstøy holdes på et absolutt minimum, mens digitalsignalet konverteres med best mulig oppløsning. Derfor har valget falt på en 32-bit DAC-chip, og egenstøy for hele produktet er på -140 dB!

USB-inngangen støtter ikke 192 kHz oppløsning, bare 96 kHz. Den er heller ikke asynkron, men adaptiv. Det betyr at den bruker datamaskinens klokke. Men så reklokkes signalet i konverteren. Både den analoge og den digitale delen av DAC-en er utviklet av Hegels ingeniører, som gir utgangspunkt for bedre kontroll over hvordan alle komponentene integreres sammen.

I tillegg til å velge inngangene, lar fjernkontrollen deg hoppe mellom sanger i en spilleliste satt opp på din PC eller Mac, når denne er koblet til USB-inngangen på konverteren.

Lydkvaliteten
Mens både Asus Xonar Essence One og Cambridge DacMagic Plus låter mye bedre enn forventet til prisen, er Hegel HD11 i en ganske annen liga. Visst er prisen dobbel, men jeg vet om flere konvertere til samme pris som blekner i forhold. Vår gamle favoritt Hegel HD10 inkludert. Den nye konverteren gjengir nemlig musikken med større rom og mer luft rundt instrumentene enn det meste. Bare hør på cymbalene på Trondheimsolistenes ”In Folk Style”, og hvordan strykerne løfter seg ut i lufta. Stemmen til singer/songwriter Maria Solheim kommer klokkeklart frem, mens bassgitaren står støtt i bunnen.

Det er naturlig å sammenlikne med min egen Hegel HD20, storebroren. Denne har enda mer skyv og energi i bassen, noe som gir mitt eget prosjekt Staal enda fetere lyd (jeg bruker plata ”Rambokniv” fordi jeg kjenner den godt, ikke for å være selvdigger), med enda tyngre og mer hardtslående trommer. Men HD11 har enda litt mer detaljer og oppløsning i overtoneområdet. Cymbalene og de lyseste tangenter på Saybias ”Angel” er mer mikronyansert. Og den dynamiske kontrasten er meget bra. Har du 6.000 kroner å bruke på en digitalkonverter, kan jeg ikke komme på noen jeg heller ville anbefalt enn Hegel HD11.

Også i denne testen: