Fem år etter at CD-formatet ble lansert i 1982, passerte antallet solgte CD-er 100 millioner. Spol fem år frem i tid, og tallet var 400 millioner. Legg på fem år til, og vi har passert 900 millioner solgte CD-er. Og dette er bare i USA.

I dag er salgstallene langt lavere, siden strømming av overtatt musikkmarkedet, og CD-salget er tilbake til nivået det hadde på midten av 80-tallet. Men siden den gang er det solgt milliarder av CD-er verden over, og mange av dem er fremdeles i bruk. Musikken går ikke ut på dato, selv om formatet gjør det.

Mange har samlet så lenge på musikk, at CD-samlingen teller et anselig antall, og derfor lages det fremdeles CD-spillere. Utvalget er ikke i nærheten av hva det en gang var, men kvaliteten er høy, og det er fullt mulig å bruke en årslønn på en CD-spiller.

Det er ikke sikkert at dét er nødvendig. For etter å ha testet Denons nye DCD-3000NE, er jeg neimen ikke sikker på om det er verdt å legge mye mer penger på bordet for en CD-spiller.

Som også spiller SACD-er. Ikke akkurat det mest utbredte formatet, men det gis faktisk ut musikk på SACD fremdeles. En del klassiske innspillinger utgis på SACD, fra blant andre Grammy-vinnende 2L, som er kjent for kvalitetsinnspillinger i høyoppløste formater.

Oppdatert der det teller

Denon-spilleren er en videreutvikling av DCD-2500NE, og jubileumsspilleren DCD-A110. Det betyr at man får Denons Ultra AL32 prosessering, deres eget drivverk med S.V.H. (Suppress Vibration Hybrid), som demper vibrasjoner og skal gi mer stabil rotasjon. 

Separate strømforsyninger og komponenter som er utvalgt etter omfattende lyttetester, av Denons lydmester Shinichi Yamauchi, skal løfte lydkvaliteten ytterligere sammenlignet med forrige generasjon.

Det analoge utgangstrinnet er altså tunet etter øret, og forgjengernes digitale åttekanals omvandlerkrets fra BurrBrown, er byttet ut med en fire tokanals 32-bits ES9018K2M DAC-chiper, som støtter PCM og DSD opp til 11,2 MHz. Ultra AL32 prosessering oppsampler alle signaler til 32-bit, derav navnet, og Denon har brukt tid på å forbedre prosesseringens Master Clock, for å dempe jitterstøy ytterligere.

Spilleren er over 16 kilo tung. Mye av det skyldes at Denon har jobbet mye med resonansdemping. Derfor er chassiset i hovedsak satt sammen med tykke paneler i aluminium, med en topp- og bunnplate i en solid sandwich, hovedsakelig i stål.

Fire solide dempeføtter skal hjelpe til å koble spilleren fra ytre resonanser.

Minimalistisk

Tar man av topplaten, ser man umiddelbart hvor fullpakket spilleren er. En relativt stor strømforsyning er som Denon sier, delt i to med hver sin trafo til de digitale og analoge kretsene. Det er nesten ikke mulig å finne én ledning her. Kretsene er plassert for minimal signalvei, og oksygenfri kobber er brukt der en kabel er nødvendig. Blant annet i viklingene på trafoene.

På utsiden er spilleren langt mer minimalistisk. Spesielt på baksiden. Et par analoge RCA-utganger, og digitale utganger for separat DAC, og det er alt. Balanserte utganger finnes ikke, fordi den analoge delen av spilleren ikke er balansert, og det er ikke en gang hodetelefonutgang her.

DCD-3000NE kan leveres i sort eller forgylt sølv, premium silver, og har en midtmontert OLED-skjerm med innholdsvisning. Ved siden av skjermen finner man knappen for å veksle mellom CD og SACD-sporet på en SACD (der de finnes), og en Pure Diect-knapp som slår av skjermen og de digitale utgangene, for å eliminere støy.

Silkemyk og energisk

Denon-spilleren passer fint sammen med den glimrende PMA-3000NE, årets integrerte forsterker i L&B 2024, og trenger man strømming, finnes det en DNP-2000NE i samme design, som kompletterer anlegget. Vinyl? Javisst, da heter platespilleren DP-3000NE, og den har vi selvsagt testet.

Men tilbake til CD. Det tar ikke lang tid å finne ut at DCD-3000NE ikke bare er en fremragende musikkformidler. Den er formidabel på alt fra Mozart til Metallica, og leverer musikk med en glød og engasjement som er sjelden. Selv i denne klassen. Lyden fra Bob Dylans The Man In The Long Black Coat, på SACD, brettes ut i et stort og dypt lydbilde med en enestående detaljrikdom. Klangen fra munnspillet skjærer gjennom luften, og gitarklangen er kraftfull og dynamisk. 

Man blir lett overveldet av måten musikken omslutter lytteren på. Det føles omtrent som å sitte på scenen mens musikken spiller. Alt er tett og nært, der en Hegel Viking viser mer selvbeherskelse, og plasserer lytteren lengre ut i salen. En Marantz CD60 har mye av den samme energien, men ikke Denon-spillerens fokus eller dynamiske kontrast.

Klangen fra strykere og kor på 2Ls innspilling av Henning Sommeros Ujamaa, skaper et uvanlig stort lydbilde i mitt lytterom. SACD-sporet er krystallklart, og tidvis gjengis strykere og kor, med det som fort kan oppfattes som en anelse skarphet, men som egentlig er et bilde på spillerens store grad av gjennomsiktighet.

Samme selskaps innspilling av Jan Gunnar Hoffs soloklaver på albumet Home, først på CD, lyder varmt og nært på det tredje sporet Magma. Det er en forbløffende dyp klangbunn i klaveret her. Når jeg bytter til SACD, kommer det enda mer klang ut i rommet, men da er det først og fremst fra det mellomste og øverste registeret. Her snakker vi om subtile, men merkbare forskjeller, som viser at SACD hadde livets rett likevel. Hvert fall når man har avspillerutstyr på dette nivået.

Bassen på tittelsporet til Sades Soldier of Love, er kanskje litt bedre definert på en Hegel Viking, og det er nok en høyere grad av raffinement der også. Men Denon-spilleren forbløffer med en uvanlig potent og dynamisk bass. Tre spor ut i den samme CD-en, på Long Hard Road, skapes et silkemykt lydbilde med varm og nær klang. Vokalen er behagelig fyldig og på gitarklangen, er lyden både fra kassen og strengene superbt definert.