Mange billige platespillere leveres med en enkel pickup fra Audio-Technica. Denne derimot, har bare navnet til felles og er laget for langt dyrere platespillere, og er teknisk sett i formel 1-klassen.
De kaller den AT-ART9, og pickupen har en litt spesiell konstruksjon. Alle pickuper har magnet og spole som grunnkonstruksjon, denne er en Moving Coil -pickup (bevegelig spole) med separate spoler for hver kanal, og en neodymium-magnet montert i et hus i støpt aluminium og hardplast.
Pickupen leverer en utgangspenning på 0,5 mV, som passer fint til alle phonotrinn (RIAA) med MC-inngang.
Den har samme interne demping som den enestående (og billigere) AT-OC9/III, med samme type boron nålearm, med Audio-Technicas Line Contact slipning og magnetkonstruksjon – fra den dobbelt så dyre AT50NV.
Pickupen leveres med messingskruer og runde muttere. De må tres fra undersiden når pickupen skal monteres, og det krever mildt sagt fingerferdigheter for å få til. Gjenger rett i huset er definitivt å foretrekke.
Det er verdt å nevne at den vertikale sporingsvinkelen skal være 23 grader, noe som i enkelte tilfeller krever justering av tonearmshøyden. Det er det ikke alle platespillere som har, så sjekk det før du bestiller en ART9.
Presisjonsinstrument
Det finnes forresten en ART7, som er en variant med lave 0,12 mV utgangspenning (mindre spoler og lavere masse). Hvorvidt den lyder bedre, er ikke godt å si, men ART7 lyder i hvert fall helt fantastisk.
Den bringer mer dybde til innspillinger med klaver, som Radka Toneffs Fairytales og Keith Jarretts Köln-konsert, og behersker kompleksiteten i Billy Cobhams Quadrant til perfeksjon. Den dynamiske kontrasten er bedre enn noen annen pickup jeg har hørt under 10.000 kr, og transientresponsen er lynrask. Koret på Lacrimosa fra Mozarts Requiem lyder ikke bare mektig, men får en grandios skala med enorme mengder dybde.
På Dire Straits Love Over Gold, er gitarklangen fyldig samtidig som man godt kan høre detaljer på fingerplukkingen av strengene. Mozart-innspillingen med Trondheimssolistenes fra 2L, klinger mer naturlig her enn fra en AT-OC9/III eller Ortofon Quintet Black S.
Bass gjengis med steinkontroll, den lyder stram mer enn fet, men vet å sparke fra når det er nødvendig. Noe trommene til Billy Cobham og Pick Withers nøt godt av.
Konklusjon
Audio Technica AT-ART9 er kanskje den beste pickupen i sin klasse, hvis man ønsker mer dybde, åpenhet og dynamikk fra vinylplatene. Den gjør egentlig ingenting feil, selv om den er plundrete å montere, og vil løfte lyden fra de fleste platespillere jeg kan komme på. Pickupen er mer enn god nok til å matches med high-end platespillere, og fremstår som et aldri så lite kupp blant MC-pickuper i premium-klassen.
