Den er billigst i testen – og det merkes. Scansonic-spilleren er virkelig kjip med billig plast, et slarkete armoppheng og veier ikke stort mer enn en håndfull LP-er. Men den er godt utstyrt. Relativt sett. Med elektronisk hastighetsskifter og pitchkontroll. Lyden derimot.

LP-en med Neil Cowley Trio lyder flatt og skingrende, dessverre, og den medfølgende pickupen plukker opp mer støy fra rillene enn noen av de andre spillerne i testen. På plussiden skal det nevnes at den har brukbart med vekt i bassen, den er bare ikke særlig presis. Det samme ordet kan jeg bruke om stereoperspektivet, som flyter sammen til et ufokusert lydbilde, hvor man kan høre hastighetsavvikene. Med pitchkontrollen på null, går den – 0,25 prosent saktere, og dersom du ikke tror at jeg hører pitchvariasjonene på klaveropptakene, kan du ta en titt på stroboskopet.

Der kan man med selvsyn se hvordan prikkene flyter fem og tilbake, og tydelig viser hastighetsvariasjonene. Med litt forsiktig justering av pitch, kan man selvsagt kompensere, men da bør Scansonic kalibrere både stroboskopet og pitchkontrollen først.

Ser man bort fra hastighetsavvikene, er lyden fullt brukbar til kanskje særlig rytmisk musikk. Akustiske ensembler som Neil Cowley Trio, eller klaverstykker som Ola Gjellos pianoimprovisasjoner, krever en spiller med stødigere fundament.

På Mozart-stykkene med Trondheimssolistene og Marianne Thorsen, faller spilleren fullstendig i gjennom. Strykerne lyder skingrende spist, blottet for klang og varme, og det er lite dybde og skala i lydbildet. Syntetisk er ordet man instinktivt tenker på når musikken brer seg ut i rommet.

Det beste argumentet for Scansonic-spilleren, er prisen – og pitchkontrollen, som er helt nødvendig. Lyden derimot, mangler så mye musikalitet og troverdighet at vår anbefaling er å styre unna.