Argon-spilleren ligner på en Pro-Ject-spiller, og det er ikke tilfeldig. Den kommer nemlig fra samme fabrikk og er basert på en litt enklere spillere enn Pro-Ject Essential II som vi tester her. Ikke dermed sagt at den er dårligere, bare litt forskjellig. For eksempel lyder den godt fokusert, tydelig om man vil, men den mangler den samme varme klangen og fylden i lyden, som Pro-Ject-spilleren.
Utpakking og oppsett er like enkelt. Følg bruksanvisningen, så tar det kort tid før du er klar til å spinne vinylplater. Spilleren har samme type Ortofon-pickup som Pro-Ject-spilleren, men her er den montert på en enklere aluminiumsarm. Utførelsen er også enklere, og Argon-spilleren ser litt kjip ut i sort utførelse.
Hastighetsavviket er marginalt med + 0,30 prosent raskere omdreiningshastighet, og hastighetsvariasjoner innenfor ± 0.5 prosent. Absolutt godkjent. Det samme kan vi si om betjeningen, som knapt blir enklere med en strømbryter på venstre side av spilleren, og en manuell arm som er lett å plassere i rillene.
Lyden er slankere fra Argon-spilleren. Strykerne i 2L-opptaket med Marianne Thorsen og Trondheimssolistene, mangler fylden som gir fiolinene klangbunn nok til at det lyder troverdig nok. Som nevnt er fokuset veldig bra, og stereoperspektivet er bredt, om enn ikke like fjellstøtt som hos de beste i testen. Klaverklangen til både Jan Gunnar Hoff og Ola Gjello, mangler muskler i de nederste oktavene, og tonene lyder litt for fargeløst til at vi lar oss begeistre.
På opptaket med Neil Cowley Trio, klarer ikke spilleren å skille de tre instrumentene (bass, trommer og piano) like godt som de beste spillerne i testen, med det resultat at lydbildet flyter litt sammen. Trommene lyder litt for likt og mangler vekt, du klarer ikke helt å skille skarptrommen fra en tamtam, hvis du ikke lytter spesifikt etter den.
Når det er sagt, er Argon-spilleren gunstig priset, og gir nybegynneren mye musikk for pengene. Hvis budsjettet er begrenset til cirka 3.000 kr, er dette et godt, om enn ikke vårt foretrukne valg.