Når det står Leica på objektivet, kan man være sikker på tre ting: Solid kvalitet, solid ytelse og solid pris. Det er tilfellet også for Panasonics Leica Summilux, for micro FourThirds-kameraer som eksempelvis Lumix GX8 og Olympus PEN-F.

Den relativt kompakte vidvinkelen tilsvarer 24mm på et mFT-kamera, og med en lysstyrke på f1.4, er Summiluxen super til landskap, arkitektur eller reportasje, under de fleste lysforhold. De fleste værforhold også, for objektivet er værtett og tåler snødrev eller en regnskyll.

Blenderring har det også, men den fungerer bare sammen med Panasonics egne kameraer. Olympus-kameraene har ikke støtte for blenderringer på Lumix-objektiver. Det finnes forresten en annen 12mm til disse kameraene. Olympus 12mm f2, som er mindre, billigere, og nesten like god. Men, og det er et men, er man veldig kresen på optisk ytelse, er Summiluxen et – litt bedre objektiv.

Null fortegning – høy pris

Den mettede fargegjengivelsen og høye kontrasten, gjør det perfekt til landskapsfoto, og den svært lave fortegningen gjør det utmerket til arkitektur. Vel og merke på korrigerte jpeg-bilder, på råfiler kan man se tønneformet fortegning. Det er ekstremt lite strølys, bemerkelsesverdig for en så bred vidvinkel, og kromatisk feilbrytning, er meget godt dempet.

Skarpheten er forbløffende jevn, helt ned til blender 2.8, og moderat fallende i hjørner på full åpning. Den er dessuten høy, og gir jevnere og mye tydeligere detaljskarphett enn tilsvarende brennvidde på en zoom. Skarpheten er fallende fra blender 5.6, og da øker også diffraksjonen som demper detaljskarpheten. Jeg vil si at f8 er grensen for akseptabel skarphet. Hvert fall hvis man vil ha jevn skarphet over hele bildeflaten.

Man kommer ikke utenom den høye prisen, når Leica/Panasonic-objektiver skal oppsummeres. Slik er det også her, for prisen er høy. Selv for en så godt korrigert vidvinkel med god lysstyrke. Dermed blir det en 12mm for de få, de aller mest kresne, de andre kommer langt med Olympus 12mm til halve prisen.