Videofotografer elsker lyssterk optikk, fordi de kan brukes uten massive lysrigger, og gir smal skarphetsdybde. Det er effektfullt og skaper video med en distinkt karakter, og er med på å bygge opp stemningen.
Hvis man kan kombinere lysstyrke med bred bildevinkel, er det lettere å få et større utsnitt, som blant annet kan beskjæres i postprosessering av 4K-opptaket.
Sånn sett er Panasonic Leica Lumix DG Vario-Summilux 10-25mm f1.7 ASPH (puh!), det perfekte objektivet. Det er laget for Micro Four Thirds-formatet som Panasonic og Olympus er de fremste representantene for, og objektivet som skapt for en videorigget Panasonic Lumix GH5, eller Olympus OMD EM1 Mark II.
De små MFT-kameraene er så kompakte og potente, at de ofte brukes både til video- og stillbildeopptak, og utvalget av lyssterk optikk til MFT-fatningen, er svært godt.
Panasonics Leica-merkede10-25mm vidvinkelzoom, med lysstyrke f1.7 over hele brennviddeområdet (tilsv. 20-50mm), ser enorm ut på et MFT-kamera. Det er fordi den er enorm.
Silkemyk betjening
Vekten tipper 700 gram med solblender, tross utstrakt bruk av magnesium, og den værtettede zoomen stikker 13 cm ut fra kameraet, pluss solblender.
Siden den dekker alt fra 20 til 50mm, er den meget praktisk til landskap, nattbilder eller bare der man trenger bredere bildevinkler med smalere skarphetsdybde. Videofotografer vil sette pris på den trinnløse – og lydløse – blenderringen, og den silkemyke manuelle fokusen. Objektiver har naturligvis autofokus også, med stillegående fokusmotor, men manuellfokus bare ved å nappe fokusringen bakover ett hakk.
Det har ikke innebygget bildestabilisator, og blenderingen fungerer – fremdeles – ikke på Olympus-kameraer. Kun på Panasonics egne. Olympus-brukere må bruke kameraets innstillingshjul for å endre blenderverdien.
Perfekt for naturfotografer
Panasonic-zoomen er ikke utelukkende laget for video, selv om blenderringen er trinnløs.
Det er et fortreffelig stillbildeobjektiv, og til landskap er det nesten perfekt. Særlig i mørket. Man kan nemlig åpne opp blenderen og få kortere eksponeringstider, uten å måtte skru ISO-verdien og dermed bildestøyen, for høyt. Stjernehimmelen og nordlys blir spesielt bra med et lyssterkt objektiv som gir kortere lukkertider. Da unngår man at stjernene blir avlange på bildene.
I den tekniske disiplinen klarer Leica-zoomen seg utmerket. Skarpheten i sentrum er upåklagelig på alle blendere, men den faller litt på f1,7 og 10mm (20mm) i hjørnene. Men det ser man nesten bare på råfilene, hvor også fortegningen (tønneformet) og vignetteringen på full åpning er merkbar. På jpeg-filene er det selvsagt mindre synlig.
Fortegningen følger alle brennviddene, og råfilene må korrigeres for det i etterkant. Vignetteringen er mer moderat, særlig fra blender 2, hvor også skarpheten i hjørnene blir bedre.
Objektivet har bare moderat til marginal kromatisk feilbrytning, uansett brennvidde. Det har godt kontroll over sfæriske avvik og knapt noe koma overhodet.
Den stillegående autofokusen er kjapp og presis, og det er en glede å fokusere manuelt, med den myke og presise fokusringen. Det er noe fokuspusting her, verdt å være klar over særlig på video.
Konklusjon
Det finnes ikke maken til Panasonics Vario-Summilux 10-25mm f1.7 for de små MFT-kameraene. Den er lyssterk, solid bygget og leverer nesten oppsiktsvekkende god bildekvalitet. Det er sjelden vi ser en zoom med tilsvarende brennvidde, som yter så godt i de tekniske disiplinene. Brennviddene er ypperlige for naturfotografer, som også kan glede seg over en nærgrense på 28 cm. For ikke å glemme værtettingen. Videofotografer vil sette pris på den trinnløse blenderringen og den myke fokusringen, og det eneste som egentlig trekker ned, er den høye prisen.