For det skiller lite på bildekvalitet. De forskjellene denne testen har avdekket, viser litt mer naturlig fargebalanse i bildefilene fra Olympus-kameraet. De andre forskjellene er for små og til dels ubetydelige, til at folk flest i markedet for et kompakt systemkamera vil bry seg.

Legger man inn samme optikk i regnestykket (14-42 mm), skiller det 300 kroner i favør av Olympus E-PL2. I seg selv for lite til at det vipper en avgjørelse i retning E-PL2.

Da er det funksjoner og brukervennlighet igjen. Tross sine mangler, er det Olympus som vinner denne disiplinen. Det nye mer kompakte zoomobjektivet gjør kameraet enda mer bærevennlig, og foruten fraværet av stereomikrofon, har Olympus-kameraet flere funksjoner enn Panasonic GF2. Nyttige sådanne, som trådløs blitsstyring, manuell eksponeringskontroll også under videofotografering, multieksponering, blitskompensasjon, kunstfiltre og så videre. Dessuten har det knapper og ratt som i manges øyne er å foretrekke fremfor en pekeskjerm, særlig på et kamera.

Når det er sagt, er pekeskjermen faktisk ganske brukervennlig når man har vennet seg til den, og langt å foretrekke fremfor for eksempel styringen av skjermmenyene på Sony NEX-5. Som i likhet med GF2 knapt har knapper, men hvor alt styres gjennom navigeringen i skjermmenyene.

Men viktigst er det kanskje at Olympus har bildestabilisator i kameraet på alle PEN-modeller. Også E-PL2. Det har ikke Panasonic på noen av sine Lumix G hybridkameraer, som dermed er avhengig av at objektivet har optisk bildestabilisator.

Panasonic-kameraet er kameraet først og fremst for de som vil ha et minst mulig systemkamera. Og som stiller inn intelligent Auto og lar kameraet styre resten. Vektlegger man i tillegg videokvaliteten som her er i full1080 HD med god stereolyd, er Panasonic Lumix GF2 et opplagt valg. Mens de med ambisjoner om å bli en bedre fotograf, får et mer anvendelig verktøy i Olympus PEN E-PL2.