Mens mange kan klare seg med bare en zoom, er det ofte en begrensning hvis man trenger noe mer mer rekkevidde. Da velger de fleste en såkalt telezoom. Zoom som gir mer brennvidde i den lange enden. Den som trekker motivet nærmere.

Som regel følger det med noen ulemper. Man sitter plutselig med to zoomer, kanskje er ingen av dem særlig lyssterke, og er man på reise kan det være upraktisk med mer å dra på.

Der kommer reisezoomen inn. Ofte kjennetegnet ved at den gir stor rekkevidde, slik at man får bred vidvinkel og skikkelig tele i ett og samme objektiv. Alt på ett sted, betyr selvsagt kompromisser. Den optiske konstruksjonen blir kompleks, lysstyrken varierende og dersom man samtidig ønsker skarp bildekvalitet: Høy pris.

Det finnes gode alternativer til lavere pris. Canon-kameraer kan bruke EF-S 18-200, eller tilsvarende fra Sigma, for ikke å glemme Tamron 18-270mm og 18-250mm. De to sistnevnte kan også brukes på Nikon, og Nikon-brukere har i tillegg både en Nikkor 18-200 og en Nikkor 18-300mm å velge mellom.
Felles for dem alle, er moderat og varierende lysstyrke, størrelsen, vekten og varierende optisk ytelse. Sånn blir det når kompromisser må inngås for å holde et moderat prisnivå.

Olympus-eiere har også kunnet utvide med tilsvarende zoomer (14-140mm f4-5.6), men nå kan de (og Panasonic Lumix-eiere) oppgradere til en mer lyssterk, værtettet og solid bygget reisezoom, med optisk bildestabilisator inkludert.

Les testen av Olympus PEN-F her

Allround

Den nye M.Zuiko ED 12-100mm med lysstyrke f4, dekker et brennviddeområde tilsvarende 24-200mm (84-12 graders bildevinkel). I praksis betyr det at zoomen dekker alt fra landskap til sport, og med stillegående autofokus er den også egnet til video. Sammenlign det med en normal 14-42mm zoom, som dekker 75-29 graders bildevinkel, så skjønner man at ED 12-100 er et langt mer anvendelig objektiv.

Værtettet og anvendelig

Det er også mye dyrere, men så hører det til Olympus pro-serie med sju værtettede, frostsikrede og solide objektiver for tøff bruk. Det er også et komplekst objektiv, med hele 17 linselementer fordelt på 11 grupper, hvorav tre av dem er asfæriske. Fem er såkalte ED-elementer og to av dem Super HR, som betyr at objektivet kompenserer for avvikende lysspredning, kromatisk avvik og skal gi jevnere skarphet.

I tillegg har det integrert optisk bildestabilisator (kan slås av), som sammen med et Olympus OMD EM1 mk II med innebygget stabilisator, gir opp til 6,5 trinns kompensering. Altså kan man få relativt skarpe bilder ned til 6,5 trinn lavere lukkertid. Som er ny rekord for en ojektiv-kamera-kombinasjon.

Noen vil sikkert rynke på nesen av maks blender på f4, men de som ønsker portretter med smal dybdeskarphet, kan vri zoomen til 100 og blenderen til 4. Da er skarphetsdybden mer en smal nok til portretter, eller hva man en fotograferer med ønke om duse bakgrunner. Ulempen med f4, er at objektivet ikke slipper inn like mye lys som blender 2,8 eller f2 for den del.

Fysisk

Den mekaniske konstruksjonen oppleves som tillitvekkende nok i massevis. Man kan skifte umiddelbart til manuellfokus ved å trekke ned fokusringen, og på siden sitter en programmerbar funksjonsknapp. Objektivet er ikke særlig stort og stikker omlag 10 cm ut fra kameraet, men lengden dobles når man zoomer til korteste brennvidde. Makroegenskapene er svært gode med en nærgrense på 15 cm, og man kan flytte objektivet så nært som 15 mm fra frontelementet på 12mm brennvidde.

Vignettering og skarphet

Tillitvekkende er et dekkende begrep også for bildekvaliteten. Ofte er det slik at skarpheten varierer veldig med brennvidden, diffraksjon oppstår fort på lange brennvidder, og vignettering på korte. Men her har Olympus lyktes godt med å redusere ulempene med en zoom av denne typen.

Objektivets høye pris kan forsvares med den optiske ytelsen, som er meget høy på alle brennviddder, egentlig. Jeg var bekymret vignettering og myk hjørneskarphet på vidvinkel, men den er bare moderat på blender 4, og så og si borte på blender 5,6.

Linjefortegningen er tønneformet, men moderat nok til jeg bare ser den på testplansjen. På 50mm brennvidde (100mm) er skarpheten enda jevnere ut i kanten, også på blender 4, og fortegningen er så og si borte. I enden – på 100mm (200mm), faller skarpheten litt, men den blir aldri myktegnedne. Meget bra for en zoom av dette slaget.

Kromatisk feilbrytning er godt korrigert, diffraksjonen er lav og det er knapt synlig astigmatiske – om i det hele tatt, noe som vitner om et objektiv som ikke bare er konstruert for krevende fotografer, men et påkostet optisk design hvor kompromissene er få.

Vår mening

Selv med prisen med i regnestykket, er Olympus 12-100mm f4, verdt pengene og vel så det. Fordi den optiske kvaliteten, den mekaniske kvaliteten ikke minst, og den tekniske kvaliteten bildene får er av høyeste klasse. Det er mer enn godt nok til at mange fotografer trygt kan legge igjen de andre objektivene, og dra på oppdrag, reportasje eller ferie, med bare ett objektiv i bagasjen.