I klassen for de raskeste proffkameraene har det lenge handlet om Canon eller Nikon. Kameramodellene med ett siffer har i 40 år slåss om proffenes budsjetter. Som har den hyggelige bieffekten for kameraprodusenten, at de fleste proffene ofte kjøper mer enn ett kamerahus, flere objektiver og mye mer tilbehør enn amatørene gjør. Med priser i øverste sjikt, snakker vi fort hundretusener for noen kamerahus og tilhørende objektiver. En formidabel investering, enten fotografen betaler selv eller arbeidsgiveren holder en med verktøy.

Derfor er det ikke så rart at utviklingen i proffsegmentet handler om bedre ytelse for hver nye generasjon kameraer, hvor både bildebrikke, bildeprosessering, skuddhastighet og lysfølsomhet er viktig for den tekniske kvaliteten på bildene. Kamerahuset skal selvsagt være nærmest pansret, forseglet mot vær og vind og i tillegg brukervennlig selv med hansker på under harde værforhold. Slike kameraer koster mye penger, men så kan resultatet også bli deretter.

Nikon var først ute, ikke bare med det første digitale proffkameraet (hvis man ser bort fra Kodak DCS520/Canon D2000). Ett år før Canons første EOS 1D. Siden den gang (1999) har vanvittig mye skjedd med de tekniske kvalitetene. Canon EOS 1D mk IV er sammen med Nikon D3s de hittil eneste speilrefleksene med hele 102 400 ISO lysfølsomhet. En ekstrem følsomhet, som gjør det mulig å skyte håndholdt under lysforhold som tidligere ville gitt null resultat, og likevel få et brukbart bilde ut av en kanskje flyktig situasjon. Frykten for bildestøy på så ekstreme ISO-verdier er dog ikke ubegrunnet på noen av de to proffkameraene, men det er forskjeller som ikke er uvesentlige for valget mellom Nikon D3s og Canon EOS 1D mk IV.

Stor bildebrikke
Betydningen av brikkestørrelse, eller bildeflate, hadde ikke vært så kritisk om det ikke var for antallet piksler som skal opp til 102 400 ISO lysfølsomhet. Hvilket betyr at man øker strømmen til bildebrikkens sensorer for å gjøre dem mer lysfølsomme. Nikon D3s var første kamera med opptil 102 400 ISO. Der er bildebrikken 24 x 36 mm – altså samme som 35 mm filmformat – med 12 megapiksler fordelt over bildeflaten, noe som gir en pikselavstand på 8,45 µm.

Canon EOS 1D mk IV har en litt mindre bildebrikke på 18,6 x 28 mm (APS-H-format) som gir en faktor på x 1,3. Når man monterer et objektiv på 100 mm vil det tilsvare 130 mm brennvidde fordi bildeflaten er mindre enn på et kamera med bildeflate tilsvarende 35 mm filmformat. Med 16 megapiksler fordelt på denne bildebrikken, gir det en pikselavstand på 5,7 µm. Med så liten avstand mellom bildesensorene (pikslene) øker faren for bildestøy på høye ISO-verdier. Men Canon har økt lysgjennomstrømningen på fargefilteret foran pikslene, og med redusert avstand mellom mikrolinsene over hver av pikslene, for å dempe faren for bildestøy.

Full 1080p HD-video
For noen vil Canons implementering av full 1080p HD-video i EOS 1D mk IV være et fortrinn sammenlignet med 720p/24 fps på Nikon D3s. Videoopptakene på EOS-en kan lagres i 25 eller 24 fps hastighet i full 1080p-kvalitet eller 720p/50 fps (PAL-format), og sekvensene kan være opptil 29 minutter og 59 sekunder lange. Begrenset oppad til 4 GB store filer. Filmmodusen aktiveres først i kameraets oppsettmeny, slik at man først trykker inn SET-knappen i midten av justeringsrattet bak på kameraet, for å aktivere live view med kontinuerlig skjermvisning av motivet. Deretter starter og stopper man opptakene med FEL-knappen ved siden av utløserknappen. Man får ikke autofokus under opptak, men før man trykker inn FEL-knappen må man prefokusere. Hvis man ikke har kameraet på en videorigg, hvor man har et stabilt miljø og kan fokusere manuelt uten at det vises på video på grunn av de uforutsette kamerabevegelsene man uvergelig får når man fokuserer manuelt under håndholdt videoopptak. Med mikrofoninngangen på kamerahuset kan man ta opp stereolyd med en ekstern mikrofon. Kameraet kan også brukes med Canons WFT-E2 II trådløse wi-fi-sender (802.11g), som festes på siden av kamerahuset, og som ikke bare gjør det mulig å overføre bilder fra kameraet konstant, men også gir fjernstyring av kameraet fra en laptop.

Brukervennlighet
Et kamera som slutter å virke er verdiløst. Derfor har Canon bygget huset i en sterk magnesiumlegering, forseglet med 76 gummipakninger for å holde støv, vann og skitt ute. Kamerahuset er relativt stort og tungt, med et sjenerøst lithium-ion-batteri i bunnen som drar vekten over 1,2 kilo for huset, uten optikk. Et stort håndgrep både på siden og i bunnen – for vertikal håndholdt – sikrer et godt grep, selv med stor og tung optikk montert på kameraet. Kameraet kan kun brukes med Canons, og andres, objektiver for vanlig EF-bajonettfatning. EF-S-objektivene som passer blant andre EOS 550D og 50D, kan ikke brukes på EOS 1D mk IV.

Selv de som ikke er oppvokst med EOS-kameraer vil raskt finne seg til rette med EOS 1D mk IV i hånden. Alle innstillingsvalg gjøres med kombinasjonen av knappetrykk og snurring av et av innstillingshjulene. Et foran og et bak. På denne måten unngår man at et av funksjonshjulene kommer ut av stilling og at man plutselig har lukkertidsautomatikk, mens man egentlig brukte blenderautomatikk. Menystrukturen er den beste av alle speilreflekser, meget oversiktlig, kjapp å navigere rundt i og med norsk menyspråk. Knapper og ratt har fått en overhaling sammenlignet med forgjengeren EOS 1D mk III, med mer markert motstand. En fordel med numne og kalde hender, og når man har hansker på. Kameraet har to kortplasser. En for Compact Flash-kort og en for SD/SDHC-minnekort, og man kan lagre sikkerhetskopi på det ene. Eller velge råfiler på ett og jpeg-filer på det andre, alternativt stillbilder på ett og videoopptak på det andre. Uansett valg er det en klar fordel med et raskt minnekort som tåler høy datastrøm og skrivehastighet.

Aufofokussystemet på EOS 1D mk IV er bygget rundt 45 fokussensorer med 39 kryssensorer, og er raskere og mer presist enn på forgjengeren EOS 1D mk III. Fokussensorene er valgbare i enten grupper eller individuelt, og man kan la kameraet styre valget av sensorer selv.

Bildekvalitet
Mange proffkameraer lagrer jpeg-filer som smått stemoderlig behandlede bildefiler, siden gjengs oppfatning er at proffene kun skyter råfiler for etterbehandling. Men Canon har villet det annerledes med EOS 1D mk IV, for her er kameraets jpeg-prosessering av høy klasse. Filene er faktisk så bra at man utmerket godt kan skyte jpeg som både er raskere og tar mindre plass, særlig dersom man uansett ikke skal etterbehandle bilder utenom kanskje grunnleggende justering og beskjæring.

Men med hele 102 400 ISO lysfølsomhet på CMOS-bildebrikken, er det grenser for hvor morsomt det er å bruke de aller høyeste ISO-verdiene. Oppløsningen er svært god opp til 12 800 ISO, og bildestøyen knapt merkbar før man passerer 6400 ISO. Altså mer enn godt nok for de fleste, men sammenlignet med Nikon D3s kan man se at kornstøyen er mer fremtredende på tilsvarende bildefiler fra EOS 1D mk IV på 6400 ISO. Fra 12 800 ISO er forskjellen stor i D3s favør, og Nikon-kameraets bildestøy ved 25 600 ISO ligner på mengden bildestøy man får fra EOS-en på 12 800 ISO. Der hvor Nikon-kameraet leverer brukbare råfiler, dog med begrenset anvendelighet, på 102 400 ISO, er bildefilene fra Canon-kameraet på samme ISO-verdi helt ubrukelige med ekstrem farge- og kornstøy. De kan til nød brukes på 51 200 ISO, men man bør holde seg under 25 600 ISO dersom man ikke tolerer bildestøy. Det hjelper ikke mye å skru opp støyreduksjonen heller, for da drukner detaljer. Forskjellen på 12 600 og 25 600 ISO vises også i detaljgjengivelse. For både oppløsning og detaljer forsvinner på høye ISO-verdier. Det samme gjør fargene, som viskes ut, mens de er svært korrekt og godt mettet på lavere ISO-verdier. Bildebrikken har utmerket dynamikk, med meget godt sortnivå uten at man risikerer at høylys brenner ut i bildene. Bildefilene er sylskarpe med svært høy oppløsning og detaljnivå. Testen ble foretatt med det fremragende Canon EF 100 mm f2,8L Macro IS-objektivet, og Canons 24–70 mm f2,8L, som er perfekt matchet med EOS 1D mk IV.

Kameraets CMOS-bildebrikke med 1920 x 1080 oppløsning på video, gir svært god videokvalitet i full HD. Fargegjengivelse og oppløsning er helt i toppklasse, og langt bedre og mer naturlig gjengitt, med større skarphet enn et HD-videokamera kan prestere. Problemet med såkalt rolling shutter, hvor vertikale linjer kan bli gjengitt som svake diagonaler når man panorer fort, er ikke kritisk på EOS 1D mk IV. Men man bør uansett ikke panorere for fort, for 25 og 24 fps gir veldig kjapt litt hakkete bildekvalitet når kamerabevegelsene blir for store.

Konklusjon
Canon EOS 1D mk IV leverer litt høyere skuddtakt og oppløsning enn sin nærmeste rival, Nikon D3s. I tillegg har det 1080p HD-video, mens Nikon-kameraet nøyer seg med 720p oppløsning på video. Men Nikon D3s knuser Canon-kameraet på høye ISO-verdier. Man kan nesten lure på hva Canon har tenkt når de jekket lysfølsomheten så høyt. For det ser ikke bra ut på de høyeste ISO-verdiene, men holder man seg under 25 600 ISO er forskjellene mellom de to proffkameraene marginale. Bildekvaliteten er så å si like høy uansett kamera, og vil i større grad påvirkes av de optiske kvalitetene enn av kameraets ytelser. Derfor er Canon EOS 1D mk IV er utmerket valg for enhver proff som krever høy skuddtakt og bildekvalitet fra et kamera som tåler mye juling.