I kampen om at ens egen låt skal stikke seg frem på radio, har det i lang tid vært om å gjøre å få sangen til å være høyere enn den før og den etter. Det har gjort at gjennomsnittlig lydnivå på populærmusikk stadig har blitt høyere. Men ettersom maksimalt lydnivå på en digital innspilling er satt og ikke til å forhandle med, må man manipulere lyden for å at den skal oppfattes høyere. Det dreier seg om å komprimere lyden, altså å senke de kraftigste partiene ned til styrke med de svakeste, for så å øke lydnivået over hele fjøla, så det står og stanger i taket.
Verstinger
Men ved å gjøre dette, fjerner man også livet i musikken. De verste eksemplene jeg kommer på er Bruce Springsteens ”Magic” fra 2007 og Metallicas ”Death Magnetic” fra 2008. Verdt å nevne er også jubileumsversjonen av Nirvanas ”Nevermind” fra 2011. De låter så grusomt at det er umulig, i hvert fall for meg, å høre hele plata uten å skru av. Ved å overkomprimerte kan man nemlig ikke unngå forvrengning, hør bare på de hermetiske, grufulle cymbalene.
Når så Bruce Springsteens ”Wrecking Ball” kom ut tidligere i år, var det noe helt annet. Dynamikken og livet var tilbake, musikken puster og gjør det til en opplevelse å høre musikk igjen.
Ziggy Stardust – ny, analog remaster
Det er tidlig å si, men finnes tegn på at trenden med knust og hermetisk musikk er i ferd med å avta. I hvert fall innen rock. David Bowies klassiker ”Rise and Fall of Ziggy Star and the Spiders from Mars” kommer snart i ny remaster, etter utallige andre. Det har vært gode og dårlige forsøk i fortiden. 1999-masteren låt svært bra. Så kom 30th Anniversary Edition i 2002, med rumlende bass og av en eller annen grunn speilvendt lydbilde (venstre og høyre kanal var byttet om), og dynamikken var flatet ut. Nå, i forbindelse med 40-årsjubileet for utgivelsen, er en ny remaster på vei, signert Ray Staff i Air Studios, London. Denne gangen er det analoge masteropptaket tatt frem, og remasteren er gjort helt analogt. Ingen digital prosessering eller behandling i det hele tatt, før den nødvendige analog-til-digitalkonverteringen i enden. Her har folka heller ikke brydd seg om å redusere dynamikken for å få opp det generelle lydnivået. Plata slippes i juni, og jeg gleder meg!
Fortsatt en lang vei å gå
Jeg tror og håper teknikerne er på vei til å få tilbake sin integritet. Plateselskapenes A&R-folk må bare ta steget tilbake og slutte å mase på at musikken ”ikke låter høyt nok”.
Men det hjelper lite om enkelte klassikere blir gitt ut med god lyd, dersom mainstream-popen fortsatt låter dritt. I pop og R’n’B virker det som om veien til dynamiske innspillinger fortsatt er lang. Jeg vet ikke om dette kan være fordi musikken er mer samplebasert og dermed enklere å gjøre i sitt eget hjemmestudio, enn når man skal spille inn gitarer, trommer og bassgitar. Ting som er lett å gjøre hjemme har en tendens til å bli gjort nettopp der. Og hvis mye gjøres av artisten selv, er det ikke sikkert at vedkommende har nødvendig kunnskap til å mikse en plate skikkelig. Men mest tror jeg at musikkprodusenter som bestemmer seg for at ”nå skal vi lage en kjempehit”, har det med å knuse musikken selv om de egentlig vet bedre.
Nytt mot gammelt
På den årlige Dynamic Range Day avholdt 16. mars ble det gjort en sammenlikning av Eminems ”My Name Is” fra 1999 og Kanye Wests ”All of the Lights” fra 2010. Den første låter fett, med en pumpende bass og skikkelig smekk i rytmene. Den siste er bare grøt.
Eminems ”My Name Is” fra 1999 demonstreres mot Kanye Wests ”All of the Lights” fra 2010.
Hitlistene i dag er da også fortsatt fulle av knust musikk. Nicki Minajs ”Starships” og Justin Biebers ”Boyfriend” låter spisst og regelrett forvrengt, mens Carly Rae Jepsens ”Call Me Maybe” er noe bedre med litt mer basstrøkk – men langt fra bra. Coldplays ”Paradise” er bedre. Den er tydelig komprimert, man hører kompressoren jobbe. Men den er ikke knust med ”brickwall limiter”, og låter faktisk varmt, fyldig og behagelig.
For å gi en demonstrasjon mellom ”loudness”-innspillinger og mer dynamiske innspillinger, har Ian Shepherd laget en kort Spotify-spilleliste. Sørg for at du i innstillingene på Spotify har merket ” “Set the same volume level for all tracks”, slik at det generelle lydnivået ellers blir likt. Så er det bare å høre: vil du ha det flatbanka, eller levende?
I fremtiden vil all musikk spilles ved samme gjennomsnittlige lydnivå
Det blir spennende å følge utviklingen herfra. Loudness på innspillinger er nemlig i ferd med å bli irrelevant. En internasjonal standard har blitt satt for å sørge for at all musikk som spilles på radio, spilles av med samme gjennomsnittsnivå. Det betyr at musikk som er ”knust” i limiting ikke vil låte høyere enn de som ikke er det. Resultatet er at musikk med mye dynamikk låter bedre. Mye bedre. Standarden er utviklet av International Telecommunication Union, og kalles IT UBS 1170-2. Denne blir adoptert i Europa av European Broadcast Union, under en anbefaling ved navn EBU R128. Det er grunn til å tro at også norske radiostasjoner vil følge disse spesifikasjonene. Dette bør musikkprodusentene ta til seg, og i fremtiden heller konsentrere seg om å skru god lyd i stedet for å skru høy lyd.