TESTER GUIDER SERIER/FILM HØYTTALERE TV HODETELEFONER HI-FI FOTO SMARTE HJEM HJEMMEKINO DATA MOBIL GAMING

Øyafestivalen – dag 2

Konfiskering av kamera og band som helst ville være et annet sted.

– Hei, hva er det du driver med?
– Tar bilder.
– Videokamera er ikke lov i pit-ten!
– Men jeg har fotopass.
– Videokamera er ikke lov i pit-ten!
– Greit hvis jeg lover å bare ta stillbilder?
– Videokamera er ikke lov i pit-ten!
– Men de som står med speilreflekskameraene der. De kan også filme video, antakelig med bedre kvalitet enn jeg får med mitt.
– Du blir med meg!

Omtrent slik startet andre dag på Øyafestivalen for mitt vedkommende. Jeg hadde akkurat rukket siste halvdel av Run the Jewels, som for øvrig var enormt bra.

Les også: Øyafestivalen – dag 1

Det var da Team Me skulle spille, at det gikk skeis. Mitt første besøk i pit-en med videokamera gjorde at jeg ikke kom til å få med meg konserten i det hele tatt. Jeg måtte nemlig helt tilbake til inngangen, og etter mye frem og tilbake ble det foreslått at en person skulle følge meg rundt resten av festivalen for å forsikre seg om at jeg kun tok bilder og ikke video. Jeg følte det var litt i overkant at jeg skulle få min egen skygge gjennom en hel ettermiddag og kveld, så jeg leverte i stedet inn kameraet. Derfor må jeg på forhånd beklage over mindre skarpe mobilbilder i denne artikkelen.

Det er vanskelig å la seg rive med av Bad Religion, når de ikke ser ut som om de har lyst til å være der.
Det er vanskelig å la seg rive med av Bad Religion, når de ikke ser ut som om de har lyst til å være der.

Tøff punk – kjipe gubber
Den første konserten jeg fikk med meg i sin helhet ble derfor skate-punkbandet Bad Religion. Jeg har et dypt kjærlighetsforhold til bandet fra ungdommen av, helt tilbake til albumet Recipe for Hate i 1993 (deres sjuende album!), etterfulgt av Stranger Than Fiction året etter. Ikke like sterkt, men med to unektelig fete radiosingler i form av Infected og 21st Century (Digital Boy). Jeg var solgt fra starten av, som gjorde at jeg også uten å blunke kjøpte The Gray Race i 1996 (ja, på den tiden hendte det man betalte for musikk uten å ha hørt den på forhånd). Et soleklart svakere album, men som også har noen catchy låter. Jeg har derimot ikke hørt en eneste Bad Religion-låt fra nyere tid, og kan ikke uttale meg om ferskere diskografi.

Så til konserten. Det positive var at bandet spilte en god del fete låter. Låter jeg har et forhold til, og jeg tok meg selv i å synge med på flere av dem. Punk Rock Song, Infected og 21st Century (Digital Boy) stakk seg ut. Jeg bet meg også merke i låta Fuck You, fra 2012-albumet True North, som var ganske fet.

Men fett låtmateriale betyr ikke nødvendigvis en bra konsertopplevelse. Det første problemet var lyden på vokalen. Greg Graffin hadde elendig lyd fra mikrofonen denne dagen. Delvis var det ikke en kraftig nok kompressor på den (var det noen i det hele tatt?), slik at når han flyttet mikrofonen bare noen centimeter vekk, forsvant lyden av stemmen nesten helt. Det var veldig variabel styrke på vokalen gjennom konserten. Kombiner dette med at han nok har sett bedre dager rent prestasjonsmessig (noen melodilinjer måtte han legge i et dypere register enn før), og resultatet slo ganske uheldig ut. Lydteknikeren hadde heller ikke fjernet den dypeste bassen fra mikrofonen, som gjorde at det rett som det var kom poppelyder. Uproft.

Men det største problemet med konserten, var at det slettes ikke så ut som at bandet hadde lyst til å være der. Ja, de har blitt over 50 år gamle hele gjengen, og det er vel mye å forlange at de skal ”fucking love Oslo”. Men likevel. De gangene Greg adresserte publikum mellom låtene, var det lite øyekontakt å skue, og det hjelper liksom så lite at gitaristene Brian Baker og Mike Dimkich hadde pimpet antrekk i ren Penthouse Playboys-stil, når bandet hele tiden utstrålte at de i virkeligheten hadde lyst til å være hvor som helst annet sted enn på scenen. Det virket som et ork å stå der, ethvert forsøk på å bevege litt på seg så ut som en siste krampetrekning før Den evige søvn. Nei, dette bandet hører jeg heller på fest enn å se live en gang til.

*Rettelse 19/8: Tidligere sto Brett Gurewitz nevnt som en av gitaristene. Artikkelforfatter ble gjort oppmerksom på at det i virkeligheten var Mike Dimkich.*

Ride2
Ride sin shoegazing funker dårlig på en stor scene.

Ride

Brit-pop
Neste konsert ut var 90-talls indierock-bandet Ride, som har gjenforent seg for en kort periode for å spille rundt i Europa og Nord-Amerika. Som foregangsfigurer mot det som senere skulle bli kjent som britpop, føles det riktig at de spiller på Øya i år. Helt grei musikk i solsteika, men også disse så ut til å kjede seg. Kanskje ikke så rart, det var ikke akkurat sjåka fullt foran Amfiet i solsteika. Jeg kjeda meg jeg og, og gikk heller til den mye morsommere ølboden.

Father John Misty ga oss ironisk kjærlighetsunderholdning av ypperste klasse.
Father John Misty ga oss ironisk kjærlighetsmelankoli og bra show.

Flørtete kjærlighetsmelankoli
Den første oppturen kom med Father John Misty. Myk kjærlighetsmusikk med en god dose sarkasme og selvironi (”I wanna take you in the kitchen. Lift up your wedding dress someone was probably murdered in”), og med en anerkjennelse mot 60-tallets hippie-ballader. Passende var det derfor at han gikk på scenen med Serge Gainsbourgs Je t’aime… moi non plus på anlegget.

Jeg har ikke noe forhold til Father John fra før, men lot meg rive med av hans entusiasme på scenen og en akkurat passe dose klovneri. Du er herved anbefalt å få med deg en konsert av denne mannen.

Florence Welsh ga et forrykende show, som definitivt fortjener bedre bilder.
Florence Welsh ga et forrykende show, som definitivt fortjener bedre bilder.

Ballets dronning
Siste konsert for min del var Florence + the Machine. Og for en avslutning! Jeg ante ikke på forhånd at jeg hadde hørt så mange låter av Florence Welch & Co fra før, da mitt forhold til bandet utelukkende er fra radiolytting. Men her var kjente låter på en snor, også for mitt vedkommende. Ship to Wreck, What a Man, Dog Days Are Over, Shake It Out, You’ve Got the Love og Spectrum skulle alle bli representert.

Frem til dette punktet virket det som om ingen artist helt skulle klare å fylle den store scenen på Amfiet på overbevisende måte. Florence + the Machine var derfor et betryggende syn. Det er stilsikker pop, kanskje et litt vel klissete kjærlighetsbudskap, men la gå. For underholdningen er et Faktum med stor F, og Florence Welch har publikum i sin hule hånd fra første stund. Hun er ei showdame, som gjerne står litt på barrikadene, løper frem og tilbake på den store scenen som man husker Axel Rose gjorde det på begynnelsen av 1990-tallet, og sørger for at alle i publikum blir servert.

Sceneshowet er enkelt men glorete. Backdroppet er intet ringere enn et animert paljettmønster. Du ville vært unnskylt om du trodde dette var en Eurovision-opptreden. Bortsett fra at det var mye bedre. En ren maktdemonstrasjon i hvordan man skal underholde over 10.000 tilskuere.

Legg igjen en kommentar

 

forfatter

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.