Drømmekino

I denne Hjemme Hos-reportasjen reiser vi til Østfold for å møte en familie som vet å sette pris på det gode liv. Kinosjefen selv, Magnus, er en svensk freelance røntgenlege, som for mange år siden møtte en vakker norsk jente og bosatte seg permanent på denne siden av grensen. Og heldigvis for oss i Lyd & Bilde valgte han å bygge seg en hjemmekino så flott, at den med klar margin passerte nåløyet hos undertegnede.

Atle Kildahl Torp
Drømmekino 1

Da jeg kontaktet Magnus første gangen, sa han rett ut at han var smigret, men kunne egentlig ikke helt forstå hvorfor jeg ville skrive om hans kino. Den var jo på ingen måte så strøken som de andre kinoene jeg har skrevet om, i alle fall ikke slik han så det. Nå har det seg slik at svært få kinoer jeg har besøkt er helt strøkne, i den forstand at det stort sett alltid finnes et eller annet å sette fingeren på. Det kan være noen lister som ikke er riktig gjæret eller andre mer eller mindre ubetydelige feil som uansett ikke synes særlig godt på bildene som trykkes i bladet. Dette fortalte jeg til Magnus, noe som beroliget ham. Bare kom, var essensen av den neste e-posten jeg fikk fra ham. Jeg lot meg ikke be to ganger!

Et familieforetak
Familien til Magnus er stor og spenner vidt i alder. Dog, ikke mange er hjemme da jeg kommer på besøk en varm lørdag i begynnelsen juni. Det store huset ligger idyllisk til ved et vann i Østfold, og det er Magnus som åpner døren da jeg ringer på.

Hele den fremre seteraden kan styres via individuelt justerbare elektriske seter.

Inne får jeg møte de av familien som er hjemme, det vil si kona og et av barna. Det viser seg at de er omtrent like interessert i film hele gjengen, men selv om barna gjerne skulle bodd nede i kinoen er det nok Magnus selv som har det mest intense forholdet til hobbyen. Det skulle riktignok bare mangle, han har tross alt bygget hele herligheten selv. I det jeg heller i meg den første koppen med kaffe prater familien til Magnus om hva de setter mest pris på ved det å ha egen hjemmekino, da yngstejenta i familien, som for øvrig har vært mest opptatt med å tegne inntil nå, betror meg at det faktisk er hennes kino. Heldigvis for meg er det helt greit at jeg tar med meg pappaen hennes ned i underetasjen for å lage hjemme hos-reportasjen.

Stilrent og gjennomført
Magnus har som allerede nevnt hevdet at kinoen ikke er så fin, og at den ikke kan måle seg med de andre som har hatt kinoen sin på trykk. Den antagelsen kan jeg umiddelbart avvise på det sterkeste. Rommet er stort og luftig med en fantastisk atmosfære. Stilen er gjennomført nostalgisk og i det man trer inn i rommet merker man at akustikken endrer seg drastisk fra gangen utenfor. I følge Magnus er det lite demping i rommet, men en god del diffuserende tiltak finnes bak panelene på veggene.

Den bakre raden er klappstoler som man finner på ekte kinoer. Det sorte feltet på bakre del av sideveggen er et lite rom som huser elektronikk og filmer.

Det blir likevel en del demping på grunn av teppe, sofa og andre stoffkledde interiørartikler. Rommet gir en intens følelse av varme og kos, og jeg merker at et slikt rom kunne jeg gjerne hatt selv. Det regelrett innbyr til regelmessig bruk. Magnus selv kan fortelle at han aldri ønsket seg et mørkt rom (en såkalt ”bat cave” på den interne sjargongen i miljøet) selv om dette gir en masse fordeler i en dedikert hjemmekino. Han var på jakt etter et litt mer Disney-preg over det hele, og merkelig nok tror jeg at jeg skjønner hva han mener med akkurat det. Rommet innbyr til det man på engelsk refererer til som prime time. Et dekkende norsk begrep finnes dessverre ikke etter min mening, selv om man kan hende kunne skrevet kvalitetstid. Rommet, som måler 5,9 ganger 3,8 meter, er spekket av oppfinnsomme løsninger og fett utstyr. Ved rommets fremre hjørne, på venstre side, finnes det en skjult dør som jeg ikke var kar om å oppdage før Magnus åpnet den. Bak der er det en 60 cm bred skjult gang, som leder både til elektronikkens bakside samt til høyttalerne i front av kinoen. Det er hele 15 av dem plassert rundt om i rommet, og ved rommets venstre hjørne bak er det en åpning som huser elektronikken samt en rekke skuffer til filmer og musikk.

Alle panelene er hjemmelagde. De inneholder diffusorer, og i tillegg er den nedre delen av panelene skråstilt for å bedre akustikken.

Nå går det ikke så mye i musikk i dette rommet, men desto mer filmer og fremfor alt serier. For tiden er det seriene True Blood og Dexter det går i for Magnus og kona. Magnus brukte nesten nøyaktig ett år på å ferdigstille kinoen, og han hadde planene klare da han startet opp. Før det brukte han mye tid på amerikanske nettforum for å finne inspirasjon. Han er av typen som liker å legge planer ned til minste detalj, og kan fortelle at før hver eneste arbeidsøkt laget han en liste over hvilke verktøy han trengte, slik at han slapp å fly frem og tilbake som merra den blinde for å lete etter det han trengte. Slike tidstyver skulle han klare seg uten. Det eneste han har hatt hjelp til er å få anlegget skikkelig kalibrert, og gutta i Kringlyd har vært der for å ratte lyden på plass. Ellers har han satt opp doble gipsvegger og seterader hvilende på gummi. Han har laget et podium i front som alt av høyttalere hviler på, og denne er fylt med sand. Vekten på denne kan regnes i tonnasje, og konstruksjonen er fullstendig død. Klimaet er også ivaretatt, og selv om han har gulvvarme blir det aldri brukt. Temperaturen er stabil og behagelig uten ekstra varme, og ventilasjonen i rommet sørger for å bytte ut lufta jevnt og trutt.

Rosinen i pølsa (for et fantastisk uttrykk!) er for min del det hjemmelagde maskeringssystemet han har konstruert rundt det lydtransparente lerretet. Ikke mindre enn fire markisemotorer er i bruk for å kunne maskere bildet i alle tenkelige formater. Her sørger et tastetrykk for at du kan maskere i 4:3, 16:9, 2.35:1, samt at bildet flyttes opp eller ned i forhold til hvor mange som har løst billett til forestillingen. Dessuten kan bildet bli litt stort når barna ser på film, siden de gjerne sitter så nært som mulig, og det finnes derfor egne bildestørrelser for dem. Jeg følger fasinert med når Magnus flytter rammene hit og dit med fjernkontrollen, og tenker på de som gjerne betaler over 50.000,- for å få en slik løsning fra de proffe lerretsleverandørene. Arrangementet er utstudert og fungerer utsøkt.

Via hele fire markisemotorer har Magnus bygget et maskeringssystem som kan takle absolutt alle formater som finnes. I tillegg kan bildet bli enormt stort.

Prime time/kvalitetstid!
Magnus har alltid vært interessert i film, og det må være stort bilde og mye lyd for at opplevelsen skal være optimal.

– Det jeg opplever når jeg ser film, sier Magnus mens han begynner å starte opp kinoen for å gi meg en demonstrasjon på herligheten, er en form for virkelighetsflukt jeg ellers ikke ville fått tatt del i. Jeg kan reise til for meg utilgjengelige steder, møte spennende mennesker, oppleve drømmer og nyte storslagne filmatiseringer i utrolige omgivelser. Det er dette som gjør film til noe helt eget. Men aller først skal jeg spille litt musikk for deg.

Magnus har fortalt meg at han spiller bassgitar selv, og har spilt i band. Han spiller en del utrolig bra musikk for meg, og jeg skjønner at han er svært glad i musikk i sjangrene funk, jazz-rock og fusion. Dette er grupper som ligger et stykke utenfor det jeg vanligvis hører på, og jeg får noen nye og svært hyggelige bekjentskaper i form av Liquid Soul, Steve Marcus, Lars Johansson Trio og Thomas Arnesen. I dette rommet føles alle disse musikerne helt riktig, og når Magnus avslutter musikkseansen med Dire Straits’ Telegraph Road føler jeg meg allerede som en del av inventaret. Skulle jeg noensinne begynt å gå i cordfløyelsbukser og røke pipe ville nå vært et perfekt tidspunkt. De elektrisk styrte setene i front har allerede brakt meg ned i en stilling som føles umulig å komme opp fra, og jeg har ingen planer om å flytte på meg riktig enda. Magnus har begynt å rote i skuffene etter egnede filmer, og jeg blir faktisk litt overrasket over at Ben Hur ikke står på spilleplanen for seansen. Robert Surtees’ fotomagi ville passet perfekt inn i dette miljøet. I stedet skal jeg bringes ut av transen med noe fra den andre enden av skalaen.

Stjernehimmel er pent, og det gir en helt egen stemning i rommet. Å montere det er dog noe som krever både tid og tålmodighet!

War of the Worlds er lagt i spilleren, og scenen hvor romskipene kommer opp fra bakken er som regel yppelig for å vise stort sett samtlige av en hjemmekinos kvaliteter, i alle fall på lydsiden. Jeg blir ikke skuffet. Lyden i Klipsch-anlegget er rett og slett brutal, alt fra den direkte og uforvrengte diskanten til det voldsomme basstrykket helt i bunn av skalaen. Mellomtonen er, noe alle som liker Klipsch-lyden vil nikke samtykkende til, i en klasse for seg. Dynamikken fra denne, sammen med trykket og den sømløse overgangen ned mot øvre bass, er av en slik art at man på godt norsk får seg en på trynet når det trykker til i scener med mye aktivitet. Surround-effektene blir også utrolig bra siden de fleste av høyttalerne er likt bestykket, og alt henger svært godt sammen. Magnus har dessuten en receiver som, tross alderen, kan hamle opp med stort sett alt annet på markedet også den dag i dag. Yamaha DSP-Z11 er min store kjærlighet når det kommer til prosessering av kinolyd, og med riktig oppsatt presence-høyttalere blir lyden rundt meg slik jeg faktisk forventer å få den servert. Subtilt, eller antonymt; overtydelig – samtidig! Det er vanskelig å forklare hva man opplever når man er hjemme hos folk og hører på anleggene deres, siden man har begrenset med tid, og de flyktige inntrykkene har lett for å forsvinne raskt, men hvis man bruker de andre sanseinntrykkene samtidig kan man finne knagger å henge inntrykkene på slik at man husker de. Magnus kjører på med flere klipp fra diverse filmer, og vi avslutter med en utrolig bra snowboard-dokumentar: Art of Flight. Jeg blir ikke skuffet nå heller, snarere tvert i mot. Denne filmen har jeg sett mange ganger og jeg tror jeg kjenner den godt nok til å kunne evaluere de fleste kinoer ved hjelp av denne filmen alene. Bildet formelig gnistrer, og lyden sørger for at jeg får et varig inntrykk.

Stilen kan ikke bli gjennomført nok. Tidsriktige lamper må til, selv om det også finnes mange spotter i rommet.

Dessverre har alle gode ting en lei tendens til ikke å vare, og min alt for korte visitt i hula til Magnus nærmer seg slutten. Jeg takker for meg så pent jeg kan, og vender snuta hjemover. Med meg har jeg masse inntrykk fra en flott familie og en ditto kino. En ting er i alle fall sikkert. Hvis jeg noen gang vinner i lotto skal jeg kjøpe meg et herskapshus på landet og leie inn Magnus som konsulent for kinoen jeg der skal bygge.

Mer brutale bakhøyttalere skal man lete lenge etter!

Oppsummering
Magnus og familien har et rom i kjelleren som de med rette kan være stolte av. Jeg har som mangeårig hjemme hos-skribent fått mange inntrykk og følelser alt ettersom hvilke type rom jeg har besøkt, og hvilke anlegg jeg har fått gleden av å oppleve. Noen har så lekre oppsett at man får en trang til å slikke på utstyret, mens andre igjen har bygget seg rom som gjør at man nesten kjører av veien på tur hjem, fordi man kun klarer å tenke på hvordan man kan få til noe lignende selv. Men for første gang har jeg tenkt tanken på at det å røke pipe kan hende ikke var så dum idé likevel? Og lå det ikke en masse Chesterfield-møbler på finn.no tro? Fra spøk til alvor: Denne kinoen er en av de mest gjennomførte jeg har besøkt, og den røde tråden i prosjektet finner man igjen i nær sagt alle detaljer. Vel blåst, Magnus!

Utstyr:

Høyttalere:

Elektronikk:

Bilde

Kabler

Møbler/Div

Les videre ⇩
Exit mobile version