Æres den som æres bør!

Kinoen vi besøker denne gangen er en helt spesiell kino. Det er sannsynligvis det lekreste kinorommet som er bygget i en privat bolig her til lands, i alle fall meg bekjent. Utformingen, interiøret, fargene og lyset er unikt satt sammen til en fest av inntrykk, og bildene yter ikke rommet rettferdighet. Likevel er det nok til å få enhver til å sikle. Vær så god!

Atle Kildahl Torp
Æres den som æres bør! 11

I 2009 begynte Arve å bygge hjemmekino i et påbygg av huset. Nå, fire år senere, er kinoen et faktum. I mellomtiden har veien frem mot målet vært snirklete og lang, med mye planlegging og regelrett magisk håndverk. For kinomaskinisten fra bibelbeltet sørvest i vårt langstrakte land har gjort det aller meste selv. Dere som leser dette vil nok forstå at mannen har visse praktiske ferdigheter i tillegg til den enorme skaperevnen, og dette kan jeg herved bekrefte. For maken til finurlige løsninger og elegante linjer har jeg aldri sett, og kommer sannsynligvis nok ikke til å få se igjen særlig snart heller. Jada, jada, jeg vet jeg har sagt slikt før, og det er forhåpentligvis ikke siste gangen jeg sier det heller. Men om noen skulle være i tvil, så er altså dette den hittil fineste kinoen jeg har besøkt.

Kinobygger # 1
I flere år har jeg fulgt med på Arves byggelogg på nett, og jeg skjønte fra første stund at dette kom til å bli noe helt spektakulært. Alt fra planlegging til gjennomføring var, på alle de små og store delprosjekter som skulle lede frem til det endelige resultatet, preget av en innsatsvilje og gjennomføringsevne som manglet sidestykke. Jeg visste tidlig at dette var en kino jeg måtte besøke, og etter litt korrespondanse frem og tilbake hadde vi en løselig avtale om at så skulle skje, så snart alt var helt ferdig. Den løselige avtalen ble etter hvert til noe håndfast, og på min egen fødselsdag satte jeg og en kompis oss i bilen for å kjøre sørover. Vel fremme blir vi møtt av en blid og hyggelig sørlending med masse på hjertet. Etter en omvisning rundt på eiendommen, hvor for øvrig den resterende bygningsmassen holder samme standard som hjemmekinoen, ble vi loset inn i det alle helligste. Stort sett alltid når jeg besøker noen for å lage en reportasje har jeg på forhånd blitt sendt mer eller mindre vellykkede bilder av rom og utstyr. I dette tilfellet hadde jeg ikke det, rett og slett fordi jeg hadde fulgt med på byggeprosessen og visste sånn noenlunde hva som ventet meg. Alle mine forhåpninger ble innfridd og vel så det, for ingen bilder i verden kan yte dette byggverket rettferdighet, ikke engang – i all beskjedenhet – mine egne. Det som vanligvis skjer først når jeg er ute på slike besøk er at jeg får en hastig gjennomgang av rom og utstyr før bilder tas og demonstrasjonen starter. Hos Arve tok det tre timer. Jeg satt på kne og studerte detaljene i rommet, trollbundet av ypperlig snekkerarbeid og håndverk. Så det var kanskje ikke så rart at han hadde et og annet å fortelle da jeg ba ham fortelle om rommet.

– Det tok jo sin tid å bli ferdig, sier Arve med sin karakteristiske dialekt. Hele fire år har jeg drevet på nå, fra råbygget sto ferdig i 2009. Det er mest på vinteren jeg har jobbet med dette, og jeg har brukt cirka 1700 timer hittil. Med familie som også skal ivaretas har det for det meste blitt korte én til to timers daglige økter. Når jeg i tillegg jobber tregt og bruker en masse tid på planlegging og tegning sier det seg selv at tiden flyr. Men selve byggingen vil jeg si var ganske enkel. (Arve fortsatte under hele besøket å omtale byggingen som enkel). Målet var å få alt til å se bra ut og å få skjult alt bak rammer og vegger. Jeg liker det slik, altså at ingenting forstyrrer sansene og inntrykkene når jeg ser på film eller hører på musikk. Det har gått med mange kvadratmeter med høyttalerstoff fra Dynabel, og ikke minst materialer. Lyssettingen består av fem soner med LED-spottere samt tre remser med LED-kurser, hvorav alt kan styres via macroer og dimmes på alle måter. Og når det gjelder strøm så har jeg fått lagt opp seks dedikerte strømkurser til kinoen.

– Hva med demping og akustikktiltak, spør jeg.

– Både sofa og teppe demper jo litt, men når det gjelder den seriøse dempingen så er det ivaretatt bak rammer og lerret. I front starter det med 80mm akustikkplater. Videre er det brukt 50mm ut på veggflatene mot første seterad og videre bakover er det ingen demping.

Vi går bakover i rommet mens jeg forsøker å visualisere hvordan det ser ut bak den utrolige fasaden, før jeg kommer på byggebildene Arve har lagt ut på nett underveis. Husker jeg ikke feil er det like strøkent bak rammene som foran. Først da ser jeg dørmekanismen som jeg beundret når vi gikk inn i rommet, men som jeg glemte helt i det jeg fikk se selve rommet. Det arrangementet der fortjener litt ekstra oppmerksomhet! Jeg rører andaktig ved det store håndtaket som styrer mekanismen, hvis oppgave er å låse og tette den hjemmelagde og blytunge døren mot karmen. Lydlekkasje skal ikke Arve ha noe av, det er rimelig åpenbart. Men tross andaktig fikling fra min side, jeg klarer likevel å nesten ødelegge et eller annet da jeg tar i for å betjene døren. Arve ser faktisk ganske bekymret ut et øyeblikk, men det gikk bra og Arve proklamerer lettet ut i rommet – uvisst om det er rettet til oss eller seg selv: ”Ingenting gikk gale, alle kan puste rolig ud”. Min innbitte banning over egen klomsethet gikk også upåaktet hen der jeg smøg meg nervøst bort til den beste plassen foran lerretet. Dette lille intermezzoet kunne jeg klart meg uten, heretter fikk jeg sitte og skravle!

Utstyr
Arve fortsetter å snakke om dette og hint, og etter hvert dreier samtalen fra byggtekniske spissfindigheter til utstyr. Arve, som også jobber som kinomaskinist i byens kino, har mye utstyr i kinoen sin og elsker å snakke om det. For her finner man lite av det snakeoil-gutta ville karakterisert som high-end. Fornuftig utstyr er det som ligger Arves hjerte nærmest, og han er ikke redd for å sette sitt eget preg på både elektronikk og høyttalere. Han har oppgradert og fornyet utstyr som han har funnet å passe hans stil, uavhengig av pris, men nært forbundet med ytelse. Som han selv sier så er han typen som helst setter seg ned og hører på en hel skive, han hopper ikke mellom sanger slik det gjerne blir for mange av oss som strømmer musikk. Han har etter eget utsagn alltid vært langt mer interessert i musikk enn i utstyr, og akkurat det er ikke vanskelig å forestille seg når man ser stablene med LP-er, som også fungerer som diffusorer, bakerst i rommet. Høyttalerne hans omtaler han stadig som ”antikvitetene”. De kjøpte han i 1988, to år etter at han kjøpte sin første CD-spiller. CD-lyden fikk han aldri noe håndfast grep om, det låt for ham hardt og kvast, så LP-ene fortsatte å snurre til dags dato. Med tiden fikk høyttalerne seg en oppgradering med nye delefilterkomponenter og elementer, og lyden ble enda bedre i de tilårskommende Daliene. I racket står fortsatt DAT-, VHS- og kassettspilleren, og det uten at de støver ned. Dog, lite nostalgi er det å spore i de moderne komponentene der de står side om side med fordums prakt. Så, ikke misforstå: Arve henger ikke etter på noe som helst vis!

(Makt)demonstrasjon
Nå er det Arve som skal styre showet, mens jeg og min følgesvenn spent følger med. At Arve starter showet med å sette på en CD er ikke så rart. Vinyl tilhører grand finale. Når man ikke ser høyttalerne som reproduserer lyden fra opptaksrommet blir opplevelsen av musikken preget av flere dimensjoner, bokstavlig talt. Først når øynene ikke har noe naturlig punkt å hvile på kommer den musikalske scenen frem slik lydteknikerne har mikset lydbildet på skiva. I dette rommet finner man ikke noe visuelt holdepunkt – som for eksempel et par ruvende høyttalere – som kan snevre inn lydbildet, med det resultat at man blir omsluttet av musikken. Det å lage musikk er i følge en sørlending ved navn Karl Ove Knausgård den ypperste formen for kunst, som all annen kunst forsøker å strekke seg mot. Jeg er enig i dette, men vil legge til at det å reprodusere musikk også er en kunst, et opplevelsens verktøy som med fordel ikke trenger å sees. Det spiller bra i kinoen til Arve, det er det ingen tvil om. Tross relativt billig utstyr er dette helt innenfor det jeg vil kalle high-end, og inntrykket forsterkes da hovedretten, altså vinylen, får spilletid. Personlig har jeg ikke noe spesielt forhold til vinyl, men så lenge det ikke knitrer for mye er det absolutt noe jeg kan nyte, og det er ingen unntak mot dette i dag. Det duse lyset og de varme fargetonene i rommet setter stemningen på en svært virkningsfull måte, og jeg blir nesten litt rørt der jeg sitter. Arve er et overflødighetshorn av god musikk, og han serverer den ene godbiten etter den andre mens timene raser forbi. Så fort går tiden, at innen vi er klare for film er det straks morgengry. Vi takker for oss og finner veien til gjestehuset hvor vi skal tilbringe natten.

Dagen etter inntar vi en rask frokost før vi atter igjen sitter der vi satt natten i forveien, beruset av lite søvn men likevel svært klare for mer. Vi hadde tatt med en ikke rent lite selvisk presang til Arve, filmen Iron Man 3. Noen overtalelse i forhold til filmvalget behøvdes ikke, og snart ble vi massert av heftig, tung og dyp bass i de samme stolene vi salige okkuperte natten i forveien. Dynamikken og de forsiktige transientene som var så hyggelige i går natt, hadde inntatt nye og heftigere former i dag, selvfølgelig akkompagnert av en anelse høyere volum. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha opplevd en film i denne kinoen er om hvilken kino Arve foretrekker. Sin egen, eller den kommersielle kinoen han er med og drifter nede i byen. Svaret gir seg vel egentlig selv? Det spiller forrykende og jeg ville valgt denne kinoen over en hvilken som helst kommersiell kino når som helst.

Oppsummering
Dette blir sannsynligvis min siste Hjemme Hos-reportasje. Ikke fordi jeg er lei av å besøke fantastiske kinoer rundt om i Norges land, men fordi jeg etter mange år på farten står ovenfor nye utfordringer i livet som krever at andre engasjementer legges på is. I alle fall inntil videre. Derfor er jeg svært glad for at jeg kunne runde av dette kapitelet med nettopp denne kinoen. Jeg kunne fylt bladet fra perm til perm hvis jeg hadde fått lov av redaktøren, med inntrykk og betraktninger om kinoen til Arve, men strengt tatt er det vel egentlig bare å ta av seg hatten, takke pent for at jeg fikk komme og understreke det åpenbare: Vel blåst Arve, kinoen din er unik. Ingen over – ingen ved siden, og … det er langt ned til nestemann på deltagerlista.

Utstyrsliste:

Høyttalere

Avspillere

Forsterkere/prosessor

Kabler

Strømrenser/UPS

Projektor/Lerret

Styring/kontroll

Les videre ⇩
Exit mobile version