Kanskje kan de nye kameraene sette fart på interessen. For salget av kameraer ser ut til å være omvendt proporsjonal med entusiasmen for fotografering.
Kameramarkedet er i endring og de billige kameraene er i ferd med å forsvinne fra butikkhyllene. Fremtidens kunder er ikke interessert i kompaktkameraer, de vil ha systemkameraer. Gode systemkameraer.
Det er de villige til å betale for også, noe vi ser på salgstatistikkene.
Tross at salget av antall kameraer ikke øker, stiger verdien for hver gang nye omsetningstall presenteres, og kameraer over 10.000 kr, er ikke lengre ansett som dyre kameraer.
Det kan være godt nytt for Canon og Nikon, som nylig slapp nye systemkameraer. Ikke speilreflekser denne gangen, men deres første generasjon speilløse systemkameraer.
Vi har prøvd dem alle, og sammenligner de nye kameraene her.
En intro
Med fullformat – 23 x 36 mm – bildebrikker. Ikke de mindre APS-C- eller Micro Four Thirds-brikkene, men godt gammeldags småbildeformat. Litt misforstått omtalt som fullformat, men la oss holde oss til den benevnelsen. Den er tross alt vanligst å bruke nå.
Det betyr at Sony (og Leica) ikke lengre er alene om å lage speilløse fullformatkameraer for entusiaster og proffotografer. Et marked som også Olympus, Panasonic og Fujifilm gjerne vil inn i, selv om de har mindre bildebrikker – MFT og APS-C.
Med Canon og Nikon på det samme toget som Sony – og Leica – kan det godt hende at markedet får et etterlengtet oppsving. Det kan gjøre det lettere å skape oppmerksomhet i markedet, det kan skape mindre fragmentering og ultimativt fjerne speilrefleksene slik vi kjenner dem, fra butikkhyllene.
Fordelene med speilløse kameraer er mange. Kamerahuset kan lages mindre, men ikke nødvendigvis mindre potent. Bare se på Olympus PEN-F eller Fujifilm X-T20. Det kan også oppnå høyere skuddtakt, som Sony a9, bedre videokvalitet som Panasonic Lumix GH5, og objektivene kan lages mindre og lettere. Uten kompromisser. Vinn-vinn, eller hva?
Fullformat
Speilløse systemkameraer med fullformat bildebrikker, som feks. Sony a7 III, er ikke stort større enn et Lumix-kamera, men har nesten fire ganger så stor bildeflate. Det gir plass til litt større lyssensorer, forutsatt at antallet sensorer er det samme, men også plass til enda flere virkelig små sensorer. Hvis man vil ha ekstrem oppløsning. Som feks. i Sony a7r III.
Men som vi vet, oppløsning er ikke alt.
Derfor finnes det kameraer hvor man kan velge hva som er viktigst. Høy skuddtakt til sport og action – typisk over 10-12 bilder/s – lynrask autofokus og bufferkapasitet, er ikke forenlig med 50 megapiksler ennå. Trenger man ekstrem oppløsning på det nivået, må man ofre fart og skuddtakten faller gjerne til 5-6 bilder/s.
1. Kameraene
Det er selvsagt mye mer å fortelle om fordeler og ulemper med kameraer, men her skal vi ta for oss de nyeste speilløse fullformatkameraene: Canon EOS R, Nikon Z7 og Z6.
Mens Canon EOS R er det første kameraet i en ny serie, har Nikon lansert to nye modeller.
Canon-kameraet er et speilløst fullformatkamera med en 30 Mp CMOS bildebrikke, 5655 fpkuspunkter (!), med Canons velfungerende Dual Pixel AF autofokus, én SD-kortplass og skuddtakt på åtte bps. Dog uten bildestabilisering i kameraet.
Nikon Z6 kommer nærmest EOS R på papiret, og her får man en 24 Mp bakbelyst CMOS bildebrikke, med rask avlesningshastighet, 273 fokuspunkter, femaksers bildestabilisering, og 12 bps skuddtakt.
Nikon har valgt XQD og den kommende CFexpress-standarden for minnekort. Som potensielt kan gi raskere overføringshastighet enn SD. Men det er bare én kortplass her også.
Nikon Z7 skiller seg fra Z6 ved at det har en 46 Mp bakbelyst CMOS bildebrikke (med femaksers bildestabilisering), 493 fokuspunkter og 9 bps skuddtakt, ellers er stort sett alt annet i vesentlighet identisk. Med unntak for ISO-området.
2. Bildebrikke
De tre kameraene har altså samme store bildeflate, men bildebrikkene har ulike egenskaper.
Canons bildebrikke er løselig basert, men ikke identisk med den som sitter i EOS 5D Mark IV. Elektronikken, avlesningen, lavpassfilteret og den nye Digic 8-prosessoren, gir forhåpentlig EOS R enda bedre bildekvalitet, men det er for tidlig å si.
Kameraet kan lagre 14-bits råfiler, støtter C-Raw som komprimerer filstørrelsen, men ikke oppløsningen, og har et ISO-område på 10-40.000 – utvidbart til 50 og 102.400 ISO.
Bildebrikken sitter bak en 54mm stor bajonettfatning, og den korte registeravstanden på 20mm, kan gjøre det mulig å lage svært lyssterk optikk som kan gi god skarphet i hjørnene, på full åpning.
Nikon har også en ekstra stor bajonettfatning på 55mm, registeravstand på 16mm, og har allerede lansert en Nikkor Z Noct 58mm med lysstyrke f0.95. Bildebrikken i Z7 på 45,7 Mp – uten lavpassfilter – er bakbelyst, basert på CMOS-brikken i D850, som er den beste speilrefleksbrikken vi har testet.
Kameraet lagrer 14- eller 12-bits råfiler, og har et ISO-område på 64-25.600, utvidbart til 32 og 124.00 ISO. I Z6 er den bakbelyste CMOS-brikken med lavpassfilter på 25 Mp, og her er ISO-området på 100-51.200, utvidbart til 50 og 204.800 ISO.
3. Autofokus
Helt siden Minolta i 1985 integrerte autofokus i en speilrefleks med 2 bps skuddtakt (7000 AF), har kameraindustrien forsøkt å gjøre autofokusen mer treffsikker, og skuddtakten høyere.
Det er ingen overdrivelse å hevde at moderne hybride autofokussystemer, er overlegne, det gjelder i høyeste grad her også. Canon topper i teorien med massive 5655 fokuspunkter fordelt over nesten hele bildebrikken. Med Canons superbe Dual Pixel AF og en følsomhet ned til -6 EV, er vanskelig å overgå.
Vårt inntrykk er så langt solid. Autofokusen er lynrask og stillegående, selv på EF-optikk med adapter, men det gjenstår i se hvor god følgefokusen er i praksis. Canon-kameraet har ingen styrepinne, men man kan bruke fingeren på skjermen for å velge fokuspunkter. Også når man har øyet i søkeren.
Nikon Z7 har færre, men større fokuspunkter. 493 stykker, fordelt over 90 prosent av bildebrikken. Det samme gjelder Z6s 273 fokuspunkter, de er bare større. Nikon opplyser at følsomheten strekker seg til -3 EV. Kameraene har ikke Nikons fremragende 3D fokussporing, så det skal bli interessant å se hvordan det fungerer i praksis.
Førsteinntrykket er bra, men vi har bare prøvd med to av de nye objektivene, og en Nikkor AF-S 85mm f1.4.
4. Skuddtakt og buffer
Canon-kameraets skuddtakt er den laveste her, med 8 bps når fokus låses på første eksponering. Men det har god bufferkapasitet. Skuddtakten faller til 5 bps med følgefokus, og ned til beskjedne 3 bps når kameraets fokus er satt til tracking priority. Bufferen klarer å svelge unna 47 råfiler og 100 jpeg-filer, før kameraet må vente med å skrive til (UHS-II) minnekortet.
Nikon Z7 er litt raskere, tross langt høyere oppløsning, og ditto filstørrelser. Skuddtakten på 9 bps gjelder 12-bits (8bps/14-bit) filer med fokus og lysmåling på første eksponering, og bufferen er bare 23-24 eksponeringer dyp med 12-bits råfiler, eller 18 med 14-bit og cirka 25 jpeg-filer. Med lysmåling på alle eksponeringer er man nede i 5,5 bps, og med både lysmåling og følgefokus, dropper hastigheten ytterligere.
Nikon Z6 gruser begge på hastighet. Her er skuddtakten 12 bps, eller 5,5 bps med både lysmåling og følgefokus. Nikon har ikke oppgitt noen tall for bufferkapasiteten, men det forventes at den er langt bedre enn på Z7.
5. Kamerahus og ergonomi
Fotografer har ulike preferanser for hva som er god ergonomi. Nikon Z7 og Z6 er helt like utenpå. Der er like store, like tunge (675g) og knapper, innstillingshjul og funksjoner er identiske. Det er altså kun det tekniske som skiller.
Kameraene har en lite OLED-statusskjerm på toppen, strømbryteren sitter rundt utløserknappen, og det er to programmerbare knapper på fronten ved siden av det meget gode håndgrepet. Kamerahusene er værtettet tilsvarende D850, og de har tilkoblinger for HDMI, USB-lading, mikrofon, hodetelefoner og en fremtidig batteripakke.
To store innstillingshjul, en styrepinne bak og et programhjul på toppen, gjør kameraet til en fryd å bruke.
Canon EOS R har også en OLED-statusskjerm på toppen, tilsvarende tilkoblinger og et meget godt håndgrep. Men Canon har valgt en modusknapp og innstillingshjul for endring av eksponeringsprogram. Det er ikke sikkert alle faller for den. Kanskje heller ikke den programmerbare styreflaten bak høyre tommel, som jeg så langt ikke føler meg helt fortrolig med.
Stort sett alt av knapper og ratt kan programmeres, men det finnes ingen knapper foran ved håndgrepet her. Strømbryteren er plassert oppe til venstre for søkeren, det er bortkastet plass, spør du meg. Men Canon har annonsert et skikkelig vertikalgrep (BG-E22) med plass til to batterier. I praksis betyr det ett ekstra, fordi grepet tar plassen til batteriet i kamerahuset.
Kameraene virker ekstremt skikkelig bygget, alle tre, men EOS R er ikke like omfattende værtettet som Nikon Z. Canon skal ha for at lukkeren stenger foran bildebrikken når strømmen slås av. Da beskytter man sensorene bedre når man bytter objektiv.
6. Skjerm og søker
Leica SL har fremdeles den største søkeren, men Canon og Nikon ligger ikke langt bak med 3,7 Mp og stor forstørrelse. Søkeren i Z-serien kjører 60fps, litt snaut når Sony, Olympus og Panasonic klarer 120fps.
Det er lite black out på serieopptak her, og hvilken som er best, må vi komme tilbake til i en test.
Canon og Nikon har begge en vippbar 8 cm LCD-pekeskjerm med 2,1 Mp oppløsning og muligheten for å velge fokuspunkt med fingertuppen. På vårt Canon-eksemplar var det litt tregere respons på fingerberøringer, enn på Nikon Z7, men det kan skyldes at kameraet muligens ikke var en 100 prosent ferdig utgave.
Man kan ikke velge fokuspunkt på skjermen når øyet er plassert i søkeren på Nikon-kameraene. Det fungerer så langt bare i live view. Ellers må man ty til styrepinnen bak på kameraet.
7. Video
Nikon-kameraene tilbyr full 4K-oppløsning med 144 Mbps fra bildebrikken uten beskjæring, eller Super 35- beskjæring med oversampling (1,5x). De støtter også 10-bit 4:2:2 over HDMI, nøytral N-Log-profil, tidskode, fokusmarkering (peaking) og har mange muligheter for eksponeringskontroll og programmering.
Nikon Z7 kan også ta time lapse sekvenser i 8K-oppløsning – 32 Mp.
Canon EOS R lagrer full 4K-oppløsning med hele 480 Mbps fra bildebrikken, men med relativt kraftig beskjæringsfaktor på 1,7x. Det betyr at en 50mm tilsvarer en 85mm. Men Canon har et velprøvd fokussystem i Dual Pixel AF som kanskje er det beste vi har prøvd på videoopptak. Kameraet støtter også 10-bit 4:2:2 over HDMI, nøytral C-Log-profil, tidskode, fokusmarkering (peaking) og omfattende eksponeringskontroll.
8. Lagring
Ingen av kameraene har mer enn én kortplass, noe som kanskje oppfattes som en ulempe. Hvertfall hvis man mener at to kortplasser hvor den ene fungerer som sikkerhetskopi er helt nødvendig.
Canon har valg SD-kort med støtte for UHS-II, som hittil finnes i opptil 2TB kapasitet med maks 624 MB/s. Det forventes at kameraet støtter den kommende SDUC-standarden, som støtter opptil 128TB og 985 MB/s hastighet.
Nikon har hoppet over SD og istedet valgt de mer robuste XQD-kortene, som også betyr at kameraene vil støtte det kommende CFexpress-formatet. Så langt er det annonsert hastigheter på over 1400 MB/s, et godt stykke over 440 MB/s som foreløpige er gjeldende for XQD.
9. Batterikapasitet
Speilløse kameraer har ikke særlig imponerende batterikapasitet. Unntaket er Sony som minimum gir deg 700 bilder på en lading i a7 III. Canon EOS R ligger mellom 370 og 560 bilder, avhengig av hvor mye man bruker skjermen, Nikon Z fra 330 bilder, men min erfaring er at begge lett klarer 500 bilder på én lading.
Canon og Sony har vertikalgrep med plass til flere batterier, som dobler kapasiteten. De har også utløserknapp og innstillingshjul, som er praktisk når man fotograferer i portrettformat. Vertikalgrepene har også en praktisk fordel når man bruker teleobjektiver, fordi det gir bedre balanse når man holder kameraet i hendene.
Nikon har annonsert en batteripakke som kan skrus fast under kameraet, men siden Z7 og Z6 ikke har elektrisk overføring under kameraet, er det lite trolig at batteripakken fungerer som et vertikalgrep, med utløserknapp og innstillingshjul.
10. Objektiver
Det finnes intet mindre enn tre objektivadaptere til EOS R, som gjør det mulig å bruke Canon EF og EF-S-objektiver. Det betyr at objektivutvalget er er enormt mye større, enn de fire objektivene Canon har lansert så langt til R-systemet.
Den kompakte RF 24-105mm f4 med optisk bildestabilisator, er en ny konstruksjon og en utmerket standardzoom for EOS R. Canon har også annonsert en RF 28-70mm f2 uten bildestabilisator, en RF 50mm f1.2 og en liten og rimelig RF 35mm f1.8 Makro, med optisk bildestabilisator.
Mens Canon så langt ikke har sagt noe om kommende objektiver, har Nikon en road map for en serie med objektiver i klassen f1.8 til 2.8, som lanseres i 2019. Så langt vet vi at Nikkor Z 24-70mm f4 blir den første normalzoomen, men også at en Nikkor Z 50mm f1.8 og en 35 f1.8 – alle skreddersydd – blir å finne i butikkene i løpet av 2018.
I tillegg til Noct 59mm f0.95, skal det i 2019 lanseres en 20mm vidvinkel f1.8, 85m portettele f1.8, en 24-70 f2.8, 70-200mm f2.8, og en 14-30mm vidvinkelzoom f4.
I 2020 skal en 50mm f1.2, en 24mm f1.8 og en 14-24 f2.8, lanseres til Nikon Z, og det ventes at det kommer flere teleobjektiver – og kanskje en D5-ekvivalent i Z-serien – frem mot Olympiske Leker i Tokyo i 2020.
