0-100 km/t tar bare 2,2 sekunder sier Porsche. Jeg tror dem. Ingen ting forbereder deg på sjokket når du sparkes av gårde og trykkes bakover i setet. Blodet fosser bak i hodet, et kort sekund føles det som om øynene er i ferd med å forsvinne i skallen. Speedometeret teller opp fortere enn jeg klarer å telle. Da 200 km/t passeres, har det gått knapt gått 6,4 sekunder siden bilen stod stille på asfalten.
Langstrekket på Circuito Monteblanco vest for Sevilla, ender i en slak høyresving og planen er definitivt å få bilen og sjåføren hel gjennom svingen. Et bestemt press på bremsepedalen stopper den vanvittige akselerasjonen umiddelbart, og jeg kan slippe bremsepedalen og styre gjennom svingen mens jeg sakte øker farten, før en skarp venstresving igjen kaller på bremsefoten.
Det er fullstendig galskap. GT-versjonen av Porsche Taycan Turbo er det sykeste jeg har kjørt. Det er rett og slett en racerbil på skilter. Et fartsmonster som hele tiden vil kjøre fortere, gjerne til toppfarten på 305 km/t nås, men så lang er ikke langstrekket på banen. Takk og lov for det.
Foran meg ligger enda en GT, som skyter fart ut av svingen foran meg. Et trykk på hendelen på rattet aktiverer attack mode som øker effekten til 1034 og til sinnsyke 1108 hk i to sekunder, og det føles som om djevelskapen skal lette når jeg klemmer den inn. Da slippes alle hestekreftene umiddelbart ned til de fire Pirelli-dekkene, og jeg kommer alt for fort inn i den neste svingen.
De store bremseskivene i keramisk kompositt griper tak så raskt at jeg tror jeg låser det ene hjulet inn i høyresvingen, som kommer mye fortere på enn jeg så for meg. Det høyre hjulsettet tangerer apex-en, men linjen er feil og jeg må gå av gassen og korrigere før strekningen som leder til den neste svingen. Farten er ikke så høy nå, og GT-en foran har fått et forsprang. I siste sving før langstrekket er linjen inn og utgangen langt mer optimal, og Porschen skyter avgårde som en skåldet katt når jeg drar i hendelen som aktiverer attack mode igjen.
På den neste runden sitter linjene bedre og farten øker. Blodet rusher frem og tilbake i kroppen, de race-tex-kledde bøttesetene i karbonfiber, holder kroppen i et jerngrep i svingene, som tas med økende selvtillit og større fart. Så er det over.
Cool down
En æresrunde senere for å kjøle ned batteriet – og sjåføren – før vi triller inn i pitlane, gir meg tid til å reflektere over rundene på banen. Med en bil som ikke hadde hatt på langt nær så mye krefter, ville det vært mye enklere å holde optimale linjer inn og ut av banens mange svinger. Men fordi det er så brutalt med krefter her, gir den eksplosive akselerasjonen Porschen en vanvittig fart inn i svingene. Man trenger flere runder for å lære seg både banen og bilen, og da kommer flyten av seg selv, men tiden er ute og jeg kryper ut av bøttesetene og slipper et stille «$»&&#§ for meg selv.
Weissach-pakke
Bilen jeg nettopp har kjørt, er en Taycan Turbo GT i shade of green, med Weissach-pakken. Som slanker GT-en med 70 kilo, sammenlignet med en GT uten Weissach-pakken. Som ikke har baksete overhodet, men lette stoler i karbonfiber. Porsche har til og med fjernet den ene ladeluken for å spare vekt.
Bak har de montert en vinge som genererer 200 kg marktrykk i 305 km/t, og luft guides rundt og under bilen, med små karbonfiberspoilere for at luften skal slippe lettere rundt karosseriet.
Hvis man lurer på hvor mye raskere en Taycan Turbo GT er sammenlignet med en Taycan Turbo S – med performance-pakken, er svaret 26 sekunder raskere rundt nordsløyfa på Nürburgring, med en rundetid på 7:07.55. Som er rekord for elektriske biler.
Turbo GT
De elektriske motorene i en Turbo GT leverer enda mer dreiemoment enn i en vanlig Turbo S. Til sammen opp til 1,340 Nm, og en ny pulsinverter leverer opptil 900 Ampere. Mer enn inverteren i en Turbo S som leverer 600. Giringen på bakakselen er endret for mer skyv i høy fart, og dekkene er 21-tommers Pirelli P Zero R, spesialutviklet av Pirelli for Taycan Turbo GT.
Eierne kan oppgradere til P Zero Trofeo RS, som er semi-slick-dekk utviklet for GT-versjonen, og godkjent for gatebruk.
Velger man Taycan Turbo GT uten Weissach-pakken, får man fire seter og Sport Chrono-pakken. Porsches Active Ride hjuloppheng – som er standard på begge utgavene – senker bilen, og reduserer krengning til et absolutt minimum.
Taycan Turbo GT er den råeste kjøremaskinen jeg har kjørt, og det fine er at den er fullt lovlig å kjøre på vanlig vei. Da er det kjekt å vite at en Turbo GT har en oppgitt rekkevidden på 555 km, etter WLTP-målinger. Den kan lade med opp til 320 kW, som i sin tur kan bruke bare 18 minutter på å lade fra 10 til 80 prosent batterikapasitet.
Bilen kan allerede bestilles, og leveres i løpet av sommeren 2024. Velger man den råeste utgaven med Weissach-pakken, er prisen på 2.603.633 kroner, mens Taycan Turbo GT uten koster fra 2.604.541 kroner.
Det er ikke noe som ligner, men unntak for Tesla Model S Plaid, men hvem vil ha en bil som knuses av en Porsche Taycan Turbo GT?