Etter en klossete og ubegripelig start som nesten får en til å miste lysten til å se videre (hvor har den danske filmredderen Anders Refn vært?), utvikler dette seg til å bli en av fjorårets aller beste norske filmer. Den rører oss innimellom, og vi merker kloa til den drevne manusmedarbeider Torun Lian innimellom Gunnar Vikenes dyktige, man av og til litt for korthogde regi. Dialogen er like knapp, og da hjelper det å være inne i det bergenske for helt å kunne forstå etter den forvirrende åpningen.

Vi møter tre unge mennesker som er plassert på et hjem under Helge Jordals kloke ledelse. Den yngste kommer fra en velstående familie, men er delvis skyld i at moren falt av danskebåten og forsvant. Far i dyp sorg over tapet tåler ikke å se sønnen mer. Den andre gutten har en liten bror og sammen bodde de med mor som har slått seg sammen med en alkoholisert og svært voldelig mann. Sosialvesenet sier at guttene ikke får flytte hjem før denne mannen er ute. Den rødhårete jenta i filmen blir en slags femme fatale og har vandret fra det ene fosterhjemmet til det andre, og er åpenbart blitt seksuelt misbrukt på veien, det mer enn antydes. Sammen forsøker disse tre å finne ut av sin situasjon. På hver sin måte alle tre ødelagt av foreldregenerasjonen.

Dette skildret med varme og helt uten sentimentalitet, uten blendende lys i tunellen til slutt. De tre unge skuespillerne er glitrende troverdige og vi lar dem dele blomstene med Gunnar Vikene. En god film til samtale mellom voksne, sønner og døtre i den rette alderen. Men hvem har funnet på den idiotiske tittelen?