I begynnelsen av første verdenskrig var verden vitne til et blodbad en enorme proporsjoner i det tyrkiske og styrker fra det britisk imperiet barket sammen i Gallipoli. 80.000 mann falt på slagmarken, hvorav tre av dem var sønnene til Connor (Russell Crowe). Etter at hans kone, i sin dypeste sorg, begår selvmord, reiser Connor fra gården i Australia for å hente hjem levningene til sine sønner.

Et flott utgangspunkt for en dramatisk og medrivende historie, solid basert på virkelige hendelser, men Crowe insisterer på at det drivende elementet skal være den litt stakkarslige manne, med nærmest synske evner, som søker benådning og samtidig (ubevisst) søker lykken å nytt. Veldig forutsigbart og tidvis alt for glattpolert og klisjéaktig fremstilt; The Water Diviner lykkes best i sine krigsscener, men faller igjennom på det emosjonelle plan der hest i solnedgang til nynnbar musikk insiterer på at vi skal komme i den rette, melankolske stemningen. Og hvorfor har han valgt ut Bond baben Olga Kurylenko å kurtisere? Flott å se på, ja visst, men så visst ingen karakterskuespiller. Bedre lykke neste gang. 3 stjerner.

Et nydelig surroundspor (dts-MA 5.1) fungerer utmerket i de heftige krigsscenene, mens billedkvaliteten plages stundom av mye støy og nærmest utflytende farger i enkeltscener, for i neste scene å stråle. I bonus får vi kun en 20 minutters bakomfilm, med Crowe som guide.