Det er utvilsomt varierende kvalitet på filmene som slippes fra strømmetjenestene, men med skuespillere som Willem Dafoe, Anne Hathaway og Ben Affleck på rollelisten, så forventer man i det minste en viss form for kvalitet. Men The Last Thing He Wanted svikter dessverre i de fleste ledd.
Med den mildt sagt spektakulære Iran-Contras-skandalen som bakteppe burde det være mulig å få en spennende thriller ut av ulovlig våpensalg («godkjent» av myndighetene), link til Iran og en ambisiøs, gravende journalist. Forvirring og en totalt usammenhengende historie er det Dee Rees (regi) har fått ut av romanen til Joan Didion.
Under gjenvalgskampanjen til den meget populære Ronald Reagan begynner det å svirre rykter i pressen, og politiske kretser, om ulovlig støtte til geriljaen i Nicaragua. I ettertid ble Oliver North den offisielle syndebukken for skandalen, men at det her var mange folk høyt oppe i «systemet» som var involvert i dekkoperasjonen er det liten tvil om.
Det er i dette vepsebolet den (tilsynelatende) idealistiske journalisten Elena McMahon (Anne Hathaway) begynner å nøste i løse tråder. Men etter en periode som utstasjonert reporter i Mellom-Amerika vil redaktøren hennes at hun nå skal dekke halleluja-presidentvalgkampen. Det skinner klart igjennom at hun hverken er fornøyd med oppdraget, eller nærer høye tanker om skuespilleren som sitter i Det ovale kontor. I kulissene lurer embedsmannen, med skjult agenda, Treat Morrison (Ben Affleck).
Beleilig nok driver Elenas smådemente far (Willem Dafoe) med våpensmugling til «kreftsvulsten» Nicaragua, via Costa Rica. Når hennes far blir indisponert trer hun like godt inn i rollen som durkdreven våpensmugler, hopper på første flyr og mottar kokain i betaling. Herifra og ut faller historien totalt fra hverandre.
Én ting er at handlingen er særdeles forvirrende og tidvis fullstendig meningsløs, langt verre er det at karakterenes beveggrunner ikke gir snev av mening eller samsvarer med utgangspunktet. Et stykke ut i filmen møtes beleilig Elena og Treat i eksotiske Karibien, hvorpå hun deklamerer at hun ikke helt aner hvorfor hun har agert som hun har gjort. Nei vel, det gjør ikke vi heller.
Hathaway (lang fra sin sedvanlige Hollywood-glamour) gjør det beste hun kan ut av en forvirret karakter, mens Affleck nok en gang oppleves mer og mer som en voksfigur. Affleck gjør seg adskillig bedre bak enn foran kamera, la oss håpe han holder seg der.
Det mest «imponerende» med The Last Thing He Wanted er hvordan man har maktet å surre til et så spennende utgangspunkt, i tillegg med så flinke folk både foran og bak kamera. Vi håper det om noen år kommer en «Directors’ Cut» som forhåpentligvis gir mer mening, inntil da er dette en film du elegant kan hoppe over.
Vi skal ikke hevde at filmen er «the last thing we wanted», men det er heller ikke langt unna. 2 lusne stjerner.
