Elisabeth Moss har storveis imponert med subtilt og troverdig menneskelig skuespill i den komplekse rollen som undertrykte Offred i TV-serien The Handmaid’s Tale. I fjor kunne vi se Moss i hennes grøsserdebut i skremmende Us. En film som må ha gitt mersmak, for i «remaken» av Universal-klassikeren om den usynlige mannen briljerer Moss til gangs!

 

Løselig basert på 1897-romanen til H.G. Wells, møter vi vevre Cecila Kass (Elisabeth Moss) som lever i et skrekk-/fryktforhold med den geniale psykopaten Adrian Griffin.

I sin elegante strandvilla utenfor San Francisco holder mangemillionæren stålkontroll på sin kjære, inntil hun bestemmer seg for å flykte fra terrorvelde; en avvisning Adrian ikke akkurat tar lett på…

Adrian er verdensledende forsker innen optisk illusjon, og uten å avsløre for mye fra handlingen kan vi røpe at han, på intrikat vis, klarer å gjøre seg selv usynlig – og lage livet til Cecilia til at sant helvete.

Leigh Whannell har skrevet og regissert en usedvanlig sterk og visuelt lekker thriller, som akkompagneres av foto i verdensklasse. I det Cecilia trekkes lenger og lenger ned i (tilsynelatende) sinnssykdom, og ingen lenger er på hennes side, gjennomsyres filmen av en snikende uhygge som griper om seg og virkelig engasjerer.

Det sterke musikksporet, som tidvis skriker til oss, hever uhyggen til nye høyder. Det hele mens The Invisible Man ikke bikker over i typiske grøsser-/thrillerklisjeer, men evner å holde både plott og karakterer originale og troverdige.

Foto er i en klasse for seg, der kamera er uvanlig stillestående, noe som er svært effektfullt i det vi seere kun hører lyder og venter på hva som skal komme inn i bildet. Teknisk er filmen en innertier der de sømløse spesialeffektene forsterker uhyggen, mens enkle grep som isende frostrøyk får nakkehårene til å reise seg.

I all hovedsak er The Invisible Man anno 2020 en psykologisk thriller, som trekker veksler på selveste mesteren Alfred Hitchcock. Den moderne versjonen setter den synlige, ikke den usynlige, i hovedrollen, og tidsriktig nok sentrerer den rundt tematikken om voldelige parforhold.

Enkelte av karakterenes handlinger fremstår underlige, og alt er ikke like overraskende, men i all hovedsak er dette en bunnsolid thriller som evner å overraske, skremme og samtidig underholde.

Moss’ er filmens ubestridte stjerne der hun gradvis trekkes ned i Helvete, etter hvert tviler på sin egen psyke og må slåss mot alt og alle – en Oscarprestasjon verdig, med en heftig innlevelse, og hvilket gjennomborende blikk hun har! 5 særdeles sterke stjerner til denne nye, stilsikre, thrillerklassikeren.