Disneykonsernet har allerede i mange år relansert sine største animasjonsklassikere som live action spillefilmer – men ingen av dem har på forhånd skapt mer kontrovers enn transformasjonen av animasjonsbragden som var begynnelsen på hele eventyret.

De siste tiårene har Walt Disney Studios gjort en økonomisk gullgruve ut av å relansere sine animasjonsklassikere som live action spillefilmer.

Filmer som Løvenes Konge, Askepott, Aladdin, Skjønnheten og Udyret og Den lille havfruen har alle blitt enorme kassasuksesser; dermed ikke så merkelig at underholdningsgiganten fortsatt gir full gass på dette prosjektet. Siden 2010 har hele 14 filmer fått denne «oppgraderingen».

Hva var vel da mer naturlig enn å gjenskape den første filmen av dem alle? Det var i 1937 at en stolt Walter Elias Disney lanserte verdens første helaftens animasjonsfilm, Snow White and the Seven Dwarfs.

Og det har snart gått ni (!) år siden The Hollywood Reporter kunne avsløre at Walt Disney Studios var i gang med å planlegge en live action-film av Snehvit. Remaken av klassikeren har hatt en særs trang fødsel, og skapt bølger av kontroverser og konflikt i sitt kjølvann.

Det siste tiåret har da også Hollywood stått midt i sentrum for kulturkrigen som har herjet i Vesten og USA, med en konsekvens at mange filmer bevisst har blitt gjort mest mulig «inkluderende». Dermed ble det en latino, Rachel Zegler som fikk hovedrollen som prinsessen med «hud så hvit som sne»; og hvordan i all verden Disneykonsernet skulle kommer unna med å fremstille de syv dvergene var en eviglang hodepine.

Castingen av Zegler skapte en forkastelig, rasistisk hatstorm i sosiale medier, og kortvokste Peter Dinklage (Game of Thrones) hev seg helhjertet over kritikken mot frontingen av gammeldagse stereotypier. Zegler kastet (i 2023) definitivt ikke olje på opprørt vann med sine nedlatende uttalelser om originalfilmen, og nylig med sin åpenbare støtte til palestinerne i Gaza-konflikten – en konflikt hvor hennes medspiller, Gal Gadot (Wonder Woman), står på israelittenes side…

Planlagt premiere var på vårparten i fjor, men i siste øyeblikk trakk Disney i bremsene og valgt å skyte en rekke scener på nytt.

Disney endte opp med å beholde dvergene, men har valgt å dataanimere dem – noe som i seg selv er et mildt sagt besynderlig valg for en live action film. For å unngå eventuell eskalering av kontroversene, og potensielt «markedsskadelige uttalelser» fra skuespillerne, valgte Disney å boikotte verdenspressen fra filmens premiere.

Uansett brogete bakteppe og anklager om tilgjort woke, nå er filmen her, og med Marc Web (The Amazing Spider-Man) i registolen hadde vi en genuin forhåpning om en positiv filmopplevelse.

Du verden hvor feil man kan ta!

 

Klassisk eventyr

Disney har valgt noen vesentlige endringer fra originalfilmen, der vi nå blant annet introduseres for den helt nye hovedkarakteren Jonathan (Andrew Burnap), men grunnpremisset er det samme.

Største avviket i historien er at prinsen er skrevet ut av bildet, ei heller lengter den unge Snehvit etter å bli «reddet» av en sjarmerende prins på hvit hest.

Basert på brødrene Grimm-eventyret fra 1812, blir vi tatt med til et eventyrlig europeisk fantasiland med en god og omsorgsfull konge, som kun har én datter, Snehvit. Når kongen blir enkemann gifter han seg derimot med en maktkåt og manipulerende dronning (Gadot), som fremste ønske er å være den absolutt vakreste i kongeriket. For så vidt merkelig at denne overfladiske opphengtheten i utseende ikke problematiseres mer.

Når så den unge prinsessen (Zegler) vokser opp, overgår hun etter hvert sin stemors blendende skjønnhet – og i en rasende, irrasjonell misunnelse beordrer hun stedatteren drept. Dermed flykter Snehvit til skogs, og treffer på de syv dvergene som gir henne beskyttelse og husly.

Men så var det å unngå å falle for fristelsen til å ta en bit av et fortryllende vakkert, rødt eple da…

Modernisert musikal

Flere nye sanger er lagt til, og er det noe Zegler har bevist i tidligere roller (West Side Story), så er det at hun til tåspissene behersker sang og dans. Dog er det ingen av de nye låtene som fester seg like sterkt på minnet som originalsangene, og dessverre har de valgt bort en av de mest minneverdige, «Someday My Prince Will Come».

 

Zegler er en vakker eventyrprinsesse, og i det originale kostymet er hun faktisk slående lik tegnefilmversjonen. Men her er Snehvit, fint nok, hakket med selvstendig, egenrådig og selvhjulpen enn «prinsessen-i-nød» fra 1937.

Opprinnelsen til Snehvits navn var i eventyret beskrevet som:

Skin white as snow, lips red as blood, and hair black as ebony.

Her er det, finurlig nok, omskrevet til at hun ble født under en voldsom snøstorm.

Begge valg subtile endringer som absolutt til å leve med, og en akseptabel modernisering av det 213 år gamle eventyret. At det også er langt flere melaninrike mennesker til stede innenfor slottets murer enn hva som var tilfellet i Middelalderens Europa, er kun historisk ukorrekt, og noe som hverken tilfører eller forstyrrer historien. Men at dette er helt bevisste grep (ut i fra kommersielle hensyn) fra Disneykonsernet er hevet over enhver tvil.

I tillegg ser faktisk nyinnspillingen tidvis visuelt fortryllende ut, som Snehvits flukt gjennom den skumle skogen. Ikke minst har man maktet å fremstille alle de søte dyrene på en naturtro og iøynefallende måte. Det er nok blant annet her (og på dvergene) mye av det astronomiske budsjettet (250 millioner dollar) har fått bein å gå på.

Man ser at filmen er en dyr produksjon, og det skulle da bare mangle, men magien har faktisk falmet på de 88 årene som har gått. Denne versjonen når ikke 1937-klassikeren til knærne.

Et gjennomgående kunstig uttrykk

Om Zegler stråler av selvsikkerhet og standhaftig pågangsmot som Snehvit, så er Andrew Burnap (Under the Banner of Heaven) en sterk kandidat som den mest usjarmerende ikke-prinsen i filmhistorien.

Hans opprørsgjeng med «muntre menn», i «beste» Robin Hood-stil, står i skarp kontrast til det klassiske eventyret – og skuespilleren selv utstråler intet annet enn usikker forundring over at han i det hele tatt er til stede. Det er dog fortsatt et ekte kyss som skal vekke prinsessen tilbake til livet, og en sørgende Jonathan trår til (merkelig nok, uten å be om samtykke!).

Og nettopp Jonathans kunstige uttrykk og mangel på sjarm er dessverre symptomatisk for hele produksjonen.

Gadot sliter i rollen som den enigmatiske dronningen/heksen, og overspiller med noen eklatant irriterende, åpenbart innøvde, fakter. Det hele føles tilgjort og konstruert.

Om det visuelle uttrykket ser flott og «eventyrlig» ut, så ser fortsatt originalfilmen langt mer autentisk og sjarmerende ut. 2025-versjonen er gjennomsyret av en tilgjort kunstighet, der det skriker ut at brorparten av scene er skutt innendørs i et studio, med nypolerte, nysnekrede, nymalte isopor-kulisser og kunstig belysning. Flatt og livløst.

Da må vi virkelig spørre oss, hvorfor i all verden lage en live action-film av en animasjonsklassiker når resultatet ender opp med at borgen, borggården, skogen og skuespillerne ser mer kunstige ut enn i tegnefilmversjonen?

Det ligger et vemmelig CGI-slør over hele produksjonen, der det hele toppes med syv ekle dataanimerte dverger. Karakterer som er så tilgjorte at de kun forsterker stereotypien rundt kortvokste. Og det var vel ikke akkurat meningen?

Verst av dem alle er Dopey, som her minner om en krysning mellom Alfred E. Neuman (Mad) og seriemorderen til Kevin Spacey i Seven. Creepy, og fullstendig skivebom! Men i 2025-versjonen får Dopey, selvfølgelig, sin (politisk korrekte) oppreisning, og motbeviser at han er den enfoldige dvergen vi alltid har trodd han var.

Misforhold

Kostymene er stort sett flott de, men det er som å befinne seg midt i en Broadway-musikal, der kostymene ble sydd ferdig akkurat i tide til premieren. Plettfrie, rynkefri og ikke antydning til tilsmusset. Tilgjort kunstig spør du oss, og, hva verre er, historien og det visuelle uttrykket henger ikke sammen.

Plutselig er det som om vi befinner oss midt i en amerikansk high school-film, der både språket og kostymene til Jonathans gjeng minner om en bakgårdsgjeng fra New York på 1980-tallet – med hettegensere og det hele.

Språket er også til dels veldig inkonsekvent, der dialogen mellom Snehvit og hennes foreldre høres ut som en stakkato parodi av gamle eventyr, til ytterpunktene der det brøles ut «Yippee Ki-Yay» i det man slenger seg fra lysekroner.

Alle åpenbare tegn på at her har det vært (for) mange kokker involvert i manuset, samt mange endringer og skytingen av nye scener underveis i den brogete og langvarige produksjonsprosessen.

Dvergene (unnskyld: De kortvokste mennene) har gått fra å være «magiske vesener» til så å bli utelatt fra historien, til å ende opp som dataanimerte kortvokste. Åpenbart mange hensyn å ta, og en rekke dårlige valg.

Unødvendig

Disney har ofte blitt kritisert for at live action-filmene (av animasjonsklassikerne) har vært unødvendige filmer. Der nyproduksjonen ikke har tilført historien, karakterene eller det visuelle uttrykket noe nytt og meningsgivende.

Dette er en kritikk vi ofte har sagt oss uenige i, der flere av nyinnspillingene nettopp har tilført historien noe nytt og forfriskende. Som med blant annet Jungelboken, Dumbo og Mulan. Og visuelt sett står 2019-versjonen av Løvens konge frem som en teknisk animasjonsbragd – om det var en veldig nødvendig «oppgradering» er dog mer usikkert.

Hva som derimot fremstår som klinkende klart er at 2025-versjonen av Snehvit er en komplett unødvendig film, som på ingen måter er bedre enn originalversjonen, ei heller tilfører historien noe nevneverdig nytt.

Tvert imot er Snehvit anno 2025 å anse som en vaskekte bastard, der studiotoppene, produsentene, regissør og manusforfatterne har havnet i et gjørmehull, der de har kranglet og basket rundt – og hele tiden søkt å ta politisk korrekte hensyn i en påtvunget nyutforming av et klassisk eventyr.

En slik prosess kan det umulig komme eventyrlig filmhistorie ut av – og det gjør det da vitterlig heller ikke.

Det beste Disneykonsernet kan håpe på med denne versjonen at et de vil selge enda flere tøybamser i dvergutforming og Snehvit-sengetøy, samt og øke besøkstallene til Disney World. Det i seg selv kan jo også være en beveggrunn for å gi grønt lys til en ny versjon av en av våre mest dyrbare filmskatter. Aktverdig er den derimot ikke…

«Modernisert»

Hvorfor man i det hele tatt skal «oppdatere» et eventyr satt til middelalderen, der man forventet at en høyreist prins skulle redde en jomfru i nød, er en helt annen sak – som vi overlater til kommentarfeltet.

Men om man først skulle lage en «oppdatert» film av et eventyr fra 1812, hvorfor da ikke gå mer tilbake til kjernen i eventyret, som jo er hakket mer brutal og skummel enn.

Disney-versjonen anno 1937? Årets utgave er tannløs, polert (blant annet er hjertet i skrinet er gjort om til et eple, og dronningens død er at hun forsvinner inn i speilet…) og faktisk langt mindre skummel enn animasjonsklassikeren. Og selve sluttsekvensen blir et eneste stort antiklimaks av et gjesp..

Vi antar at Walt Disney ville snudd seg i graven om han var klar over denne radbrekningen, og åpenlyst økonomisk motiverte, nyinnspillingen av klassikeren.

Anse deg herved som advart! Det sagt så vil nok live-versjonen finne sin tilhengerskare blant de minste barna som vil la seg sjarmere i senk av søte dådyrøyne og vinkende pinnsvin. Til alle andre, oppegående filmentusiaster, logg deg heller inn på Disney+ og strøm 1937-versjonen.

Snehvit har premiere på kinoer verden rundt i dag (21. mars), og slippes ventelig på Disney+ til sensommeren/høsten.