I første sesong av denne fyrrige spanske actionkrimserien fikk vi vite at 40 % av spanske menn har kjøpt seg «gledespiker», ikke da så merkelig at halliken Romeo (Asier Etxeandia) har blitt rik på sin geskjeft med tre bordeller på Tenerife. Drittsekkegenskapene derimot, er nok medfødt.

En skitten industri, som svines enda mer til med menneskehandel og fysisk og psykisk mishandling av kvinnene.

 

De sammensveisede venninnene Coral (Verónica Sánchez), Wendy (Lali Espósito) og Gina (Yany Prado) bærer alle på hver sin tragiske forhistorie, med dysfunksjonell familiebakgrunn, som har ledet dem til prostitusjon. I sesong 1 så vi dem, halsbrekkende, komme seg ut av bordellet – men Romeo og hans to lakeier er fortsatt på jakt etter dem; og hva skal de leve av?

Produsent, manusforfatter og serieskaper Álex Pina har med Casa de Papel (Papirhuset) og El embarcadero (The Pier) befestet Spania som en av de mest spennende TV-serielandene. I Sky Rojo er han så til gangs inspirert av Quentin Tarantinos verker at det nærmer seg «spansk kopi», men serien er såpass original og spansk i formen, at han kommer seg unna med en hommage.

Mye av andresesongen fokuserer på Romeos brennende ønske om hevn over kvinnen, Coral, som sviktet ham og hans to håpløse lakeiers jakt på dem. Det stakkarslige brødreparet Moíses (Miguel Á. Silvestre; med hjerne) og Christian (Enric Auquer; fullstendig impulsiv og uten hjerne) er fanget i Romeos klamme favn, og er villig til å strekke seg langt for å adlyde ham og få pikene tilbake i folden.

Det eskalerer i elleville skytescener, biljakter og bisarre tilbakeblikk på livet i bordellet. Til slutt kidnapper jentene en av Ginas mest hengivne kunder og tvinger ham til å hjelpe dem til å starte et nytt liv. Ubetalelig underholdende!

Tonen er frekk, men samtidig leken og overtydelig sarkastisk. Persongalleriet er karikerte og stereotype. På overflaten kan serien lett mistolkes som platt, vulgær og spekulativ, men ser man bak «kulissene», så handler historien om kvinners kamp til egen seksualitet og styre sine liv.

Filmingen er mye håndholdt kamera, kjapp og med raske klipp. Fargene er skrudd til maks, nærmest vulgær, og lyset spiller en viktig rolle. Det heftige musikksporet matcher den intense handlingen, og Sánchez, Espósito og Prado imponerer nok en gang i krevende roller.

Pina strekker strikken litt for langt denne runden, historien går tidvis fra fullstendig vill til totalt usannsynlig – det er til slutt ikke grenser for hva de skal klare å komme unna med, og hva karakteren tåler. Uansett, likte du førstesesongen vil du definitivt la deg underholde nok en gang. 4 stjerner.

PS! Hele sesongen er på kun 3:43 timer, så denne binger de lett en regntung sensommerkveld.