Filmer innenfor genren katastrofefilm er ikke noe vi er særlig godt vant med i Norge eller Norden, desto gledeligere var det at Bølgen slo inn over oss i 2016 på så imponerende vis. To år senere følger vi den samme familien mot nok en eksepsjonell katastrofe.

«Basert på en virkelig hendelse»
Filmskaperne, og de dyktige personene i markedsføringsavdelingen, vil ha oss til å tro at Oslo-området når som helst kan rammes av et gigantisk jordskjelv. Empirien finner de i det store skjelvet i 1904, samt gjentagende mengder med små jordskjelv – så små at de knapt registreres av mennesker.

En fiffig historie, og 1904-skjelvet er et faktum, derimot er det intet som tyder på at Oslo-området i den nærmeste fremtid vil rammes av et nytt gigantisk jordskjelv – men i teorien, så ja. Her har manusforfatterne gjort en god jobb med å blande fiksjon og virkelighet, slik at de bygger Skjelvet opp til en historie vi kan relatere til.

Tro mot genren
Historien er hverken spesielt original ei heller er karakterene eller deres handlinger grensesprengende eller overraskende; Skjelvet er tross alt en arketypisk katastrofefilm, og den er tro mot sin egen formel og genre – på godt og vondt.

På forhånd vet man hva filmens plott er, og i stor grad hvordan det vil utspille seg. Selvsagt kommer gigantskjelvet. Og, like selvsagt, kommer det mens Joners ekskone befinner seg i toppetagen på Norges nest høyeste bygg, Oslo Plaza. Det sagt så byr Skjelvet på noen uventede vendinger og sjokkerende overraskelser.

Solide hovedroller
Om ikke handlingsmønsteret er spesielt overraskende og på grensen til usannsynlig, så leverer Kristoffer Kjoner og Ane Dahl Torp troverdige, hverdagslige karakterer.

Beveggrunnen og handlingen til Marit derimot, sliter vi med å forstå. Hun blir en for grunn karakter som kun er der for å hovedkarakterene skal ha noen å agere imot.

Den asosiale, nerdete geologen Kristian (Joner), som har druknet følelsene i sin egen innesluttethet etter den traumatiske opplevelsen i forrige film, er nå blitt en eremitt og har mistet kontakten med familien (som har flyttet til Oslo). Livet hans får ingen ny mening innen han værer en ny katastrofe han må beskyttet familien imot. Han har mistet fokus, meningen med livet, og dynker seg selv i selvmedlidenhet mens hans støter alle, inklusive barna, fra seg.

Kristoffer Joner er som skapt for rollen som den hverdagslige antihelten som er tvers igjennom nervøs, usikker og keitete; samtidig er samspillet mellom ham og Dahl Torp hevet flere hakk siden forrige rendezvous. Spesielt en rørende scene i hennes leilighet slår det gnistrer av.

Imponerende spesialeffekter
En katastrofefilm handler selvsagt om å bygge opp spenningen til den STORE katastrofen, her kunne man faktisk brukt litt lenger tid, men når skjelvet så inntreffer står den ikke tilbake for noe fra Hollywood. Selvsagt er det ikke like omfattende og langvarig som i f.eks. San Andreas, men det gir en ekstra dimensjon å se kjente bygg som man omgås til daglig bli pulverisert.

Vi skulle dog gjerne sett mer av det imponerende skjelvet og dets konsekvenser, og mer innefra bygninger – men det har selvsagt sine naturlige budsjettmessige begrensninger, for det er dyre sekunder vi er vitne til.

Thriller
Etter selve hovedskjelvet, der spenningen (bokstavelig talt) blir utløst, er det tid for å sette seg fremst på stolen og bite negler. Karakterer som vi bryr oss om står fortsatt i den ytterste fare, og Skjelvet holder på spenningen filmen ut.

Noen av valgene karakteren tar er uforståelige, og slutten kommer veldig brått på (gikk man plutselig tom for penger?), men alt i alt er Skjelvet en meget solid katastrofefilm som gjør nettopp det som er dens eneste hensikt: Den underholder! Og det til 5 svake stjerner.

Billedkvaliteten imponerer, men tenderer av og til mot litt for blasse farger. Lydsporet (dts-MA) derimot, som er så viktig i en slik film, fortjener full score. Her er det bare å sende ut nabovarsel og ettersikre grunnmuren! Bonusmessig får vi en bakomfilm, fokus på spesialeffektene og en kikk på settet i Praha.