Det har gått tre år siden Prime Video gjenopplivet Lee Childs Reacher – og fans av den arketypiske, noget utdaterte, stille machomannen, fikk akkurat det de håpet på.

Serie om «neandertalermannen» Reacher er basert på bokserien til Child (den 29. (!) Reacher-boken kom ut i oktober), og tar for seg livet til den mytiske, tidligere elitesoldaten og agenten, Jack Reacher (Alan Ritchson), som streifer, tilsynelatende på måfå, landet rundt – med en sterk rettferdighetsfølelse, og er en Alfamann som setter handling bak ordene, uten hensyn til lovens gråsoner.

Reacher lever sitt liv som hvileløst vandrende einstøing, emosjonelt avstumpet som han er. Alan Ritchson har pumpet hakket mer jern enn tidligere Reacher-skuespillere (Tom Cruise), og har i enda større grad dratt karakteren nærmere romanene og rollefiguren til Child.

I Ritchsons skikkelse fremstår Reacher som et noget karikert kjærlighetsbarn mellom Dolph Lundgren og en mutt Matt Damon – men det fungerte (i førstesesongen!), på sitt tilforlatelige vis.

Sesong 2 var såpass søkt og med et eklatant oppkonstruert manus (og persongalleri) at vi falt av lasset. Innen vi satte oss ned for å se tredjesesongen tenkte vi, i vårt stille sinn, at det nok skal litt til for å få denne serien på skinnen igjen…

 

Men så makter serieskaper Nick Santora å servere oss et jordnært, fokusert, og ikke minst, langt mer realistisk plott enn den høytsvevende, kraftig søkte og oppkonstruerte andresesongen.

Den nye er sesongen av basert på Childs syvende Reacher-bok, «Livvakten» (Persuader, 2003). Vi hensettes umiddelbart til et sted Reacher trives aller best, en arketypisk amerikansk småby.

I den søvnige byen i pittoreske Maine får Reacher i oppdrag å infiltrere det lokale forbrytersyndikatet styrt av den kyniske «teppehandleren» Beck (Anthony M. Hall). Hans vei inn blir å redde Becks pyse av en sønn, Richard (Johnny Berchtold), fra en amatørmessig kidnapping.

Reachers mål er å gjenfinne, og ekstrahere, DAE-informantene Teresa, og samtidig knuse forbryterorganisasjonen. Men konflikten tilspisser seg i det de enfoldige gorillaene til Back begynner å ane ugler i mosen, samtidig som Reacher treffer på et sadistisk spøkelse, Quinn (Brian Tee), fra fortiden.

Og nettopp «enfoldig» er litt av kjernen i serien. Santora (Prison Break) har skrevet et manus som hensetter oss til enkle, sort-hvitt karakterer som man så i TV-serier på 1980- og ’90-tallet. Dialogen er enkel, rett frem og tidvis på grensen til infantil. Men på sitt smått sjarmerende, litt merkelige vis, fungerer det hele. Ikke minst takket være at Reacher så visst ikke er en serie som tar seg selv høytidelig.

Reacher selv er en mann av den gamle skole, sett med dagens øyne helt åpenbart sexistisk og sikkert sågar en homofob. Scenen der han forklarer puslingen Richard, i det han bestiller seg en iskrem med lavendelsmak (!), at det er nettopp derfor han blir mobbet er ubetalelig, og pinlig morsom.

Samtidig finnes det ikke en ond celle i muskelmannnens kropp. Han tar vare på sine nærmeste og har en uklanderlig rettferdighetssans. Dermed ser vi imellom øynene, og det blir desto morsommere, i det han (på tegneserieaktig vis) grisebanker sine eklatant onde fiender, og ender opp med å brekke hvert lem i kroppen for at de for eksempel skal kunne presses inn under et skrivebord.

Uten den befriende avvæpnende, tidvis politisk ukorrekte, dialogen og en Ritchson som er som skapt for rollen, kunne dette bare blitt ufrivillig klein og direkte vondt. Men tredjesesongen, til tross for stereotype karakterer og et gammelmodig plott, har blitt noe av en frydefull guilty pleasure. 4 stjerner.

Sesongen består av åtte episoder med ukentlig lansering. De tre første episodene slippes den 20. februar, med påfølgende episoder hver torsdag. Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.

PS! Etter at sesong to ble den mest sette 2023-utgivelsen på Prime Video, ble det kunngjort en tidlig fornyelse av Reacher for en fjerde sesong, som vil begynne innspillingen allerede senere i år.