anmeldelse: Point Break 3D

I 1991 var Keanu Reeves FBI-agenten Utah som innfiltrerte forbryterorganisasjonen til den eksentriske ekstremsportutøveren Bodhi (Patrick Swayze). Utah slet med tilliten mellom politiet og Bodhi, i det han ble fascinert av tankegangen og de vanvittige brekkene til den sammensveisede gjengen.

I remaken er også Utah (Luke Bracey) ekstremsportutøver, som trakk seg fra sporten på grunn av et dødsfall, mens Bodhi (Edgar Ramirez) skal gjennomføre 8 «umulige» stunts for å nå Nirvana, og på veien gi noe tilbake til Moder Jord, ved å rane multinasjonale selskaper.

Plottet er bullshit fra ende til annen, og plages med latterlig kvasifilosofisk dialog og opphøyd «visdom» – det eneste 2015-versjonen handler om er å vise oss noen sinnssykt halsbrekkende actionsekvenser i det de Tøffe testosteron-gutta hopper ut av skyskrapere, surfer gigantbølger, raser nedover de bratteste fjellsider og friklatrer opp heftige fjell.

Alt er spektakulært og actionpakket, folkene rundt (blant annet en mer enn normalt sliten Ray Winston, samt en liten kjærlighetsflørt) og pjattet om å oppfylle Nirvana er kun forstyrrende støy. Dialogen er tidvis latterlig, skuespillet platt og plottet påtatt. Der Bigelows originalfilm hadde psykologisk vidd, får vi her kun tanketomt vås og slett skuespill. MEN, den har et par usannsynlig lekre actionscener, ikke minst i det gutta svever ned en fjellside er det som å være tilstede. Nydelig koreografert, filmet og klippet – og tidvis føler vi oss som på kanten av stupet og opplever nærmest svimlende høydeskrekk. Under sterk tvil deler vi ut 3 syltynne stjerner til denne testosteronbomben.

Lydsporet (dts-MA 5.1) sliter med at det tidvis høres ut som om vi er inne i en boks, og mange detaljer drukner. Billedkvaliteten i 3D er et kapittel for seg. Mye crosstalk, OG, bakgrunnen havner i forgrunnen og vice versa. Med andre ord: De har «snudd» 3D-bildet feil vei – noe som (relativt upraktisk) kan løses ved å snu brillene opp ned! Intet bonusmateriell.