Sist vi fikk gleden av å dele en kveld sammen med Gyllenhaal var han en småsliten og lubben politietterforsker i den overraskende gode, og ubehagelige, thrilleren Prisoners. Tidligere har han storveis imponert i klassikere som Zodiac, Brothers, Jarhead og Brokeback Mountain. Men det er faktisk først med Nightcrawler at han får vist sitt fulle potensiale!

 

 

Louis Bloom (Gyllenhaal) er virkelig en mann av vår tid, denne småkriminelle tyven har ingen utdannelse men har fått med seg utømmelig (overfladisk) kunnskap om, bedriftsøkonomi, selvutvikling, psykologi og alt og ingenting ved å tilbringe nærmest døgnet rundt foran skjermen. Bloom er en ensom ulv, savner empati og er fullstendig inkompetent med hensyn til sosial intelligens. Dog er sosiopaten flink til å manipulere, lyve og overtale folk med sin sjarm og ved hjelp av overfladisk kunnskap.

Bankkontoen er tom og ingen vil ansette en tyv, på jakt etter nytt levebrød kommer han en natt over en blodig bilulykke, umiddelbart er frilans nyhets-«reportere» på stedet. Ledet an av Joe (Bill Paxton) står kampen om å få de mest spektakulære nærbildene samt å komme først til den TV-stasjonen som byr mest for filmsnuttene. Bloom ser lyset, skaffer seg et slitent videokamera og en politiradio, og begynner katastrofejakten i LA-natten.

Som blodigler som ikke vil slippe taket suger katastrofereporterne seg fast i ofrene for bilulykker, tilfeldig vold, ran og voldtekt; alt handler om å få filmet den mest spektakulære saken og mest mulig close up av blod og tragedie, helst med hvite og rike ofre. Som nyhetslederen for en av de lokale TV-stasjonene, Nina (Rene Russo), sier det: «…think of our newscast as a screaming woman, running down the street with her throat cut».

Nightcrawler retter ramsalt kritikk av hvor sensasjonspreget og katastrofehungrig (deler) av pressen ha blitt, men selvsagt også av publikummet som etterspør nettopp dette stoffet. Samtidig har filmen (med et glimrende manus av Dan Gilroy) en sarkastisk brodd mot trenden om selvutviklingsbøker og -kurs – tomt og pompøs skall, uten innhold. Floskler som Bloom lirer av seg, uten annen mening enn å imponere; for narsissisten Bloom har kun en tanke i hodet, mele sin egen kake, koste hva det koste vil, og bli en suksess!

Gilroy står også bak regien, og debuterer med Nightcrawler – og for en debut. Han har stålkontroll på skuespillerne, klipp, dramaturgisk utvikling og det å fange intensiteten i en scene. Godt hjulpet frem av en nærmest dokumentarisk stil, mye håndholdt kamera og mange klipp fra hva Bloom filmer blir vi sugd inn i hans absurde verden og tanker.

At Oscar-akademiet i år overså Gyllenhaal er intet annet enn en skandale! Han fremstiller psykopaten Bloom med bravur, og bare måten han benytter kroppsspråk og de intense øynene for å få frem «galskapen» i den intense mannen på er skremmende bra; som en sulten hyene kaster han seg over sitt neste offer, der målet alltid helliger middelet. Han lirer i tillegg av seg den ene kommentaren mer absurd enn den andre, uten å fortrekke en mine; bare legg merke til hvor lett og uanfektet han manipulerer Nina og, ikke minst, sin «partner» som kynisk utnyttes for alt han er verdt, inntil han ikke er verdt noe lenger. Gyllenhaal trekker veksler på tidligere ikoniske ensomme ulver/psykopater som, ikke minst, Travis Bickle (Robert De Niro) i Taxi Driver, men gjør faktisk karakteren mer menneskelig og en vi «normale» kan assosiere oss med.

En rystende god, og høyaktuell film, som både evner å si noe om det samfunnet vi i dag lever i, men samtidig er stor underholdning. Seks soleklare stjerner!

 

 

Lydsporet (dts-MA 5.1) er upåklagelig, og fanger det komplekse lydbildet av storbyen på en perfekt måte. Når det kommer til billedkvalitet så er den farget av at nesten hele filmen foregår ute om natten, derav noe støy i bildet, men vi har ikke sett LA-natten så vakker filmet siden Michael Manns Collateral (2004). Bonusmaterialet består kun av en femminutters bakomfilm og et meget godt og informativt kommentarspor av og med regissør og produsentene.