En av Disney-konsernets største filmskatter, Jungelboken (1967), kom i spillefilmversjon i 2016 – med den samme fengende musikken, sjarmerende karakterer og den snille, lune Disney-stemningen. Det samme kan ikke sies om rets versjon.

I sin andre film som regissør tar Andy «Gollum» Serkis oss med til Kiplings røtter av historien, om menneskegutten som vokser opp blant en ulveflokk i Indias ville jungel. Mowgli (en glimrende Rohan Chand) sliter med å bli fullt akseptert i flokken, en flokk Bagheera (Christian Bale) overlot ham til.

Her er det ikke kun kos med fluffy ulveunger og problemfri harmoni, men en kamp om makt og naturens lover som preger flokken – der den sterkestes rett står høyt i kurs. Sammen med hakkekyllingen, albinoulven Bhoot, finner Mowgli et slags kompaniskap, i tillegg søker han opplæring hos Baloo (Andy Serkis) slik at han kan vinne det viktige kappløpet – og dermed bli en akseptert del av ulveflokken.

I skyggene lurer hele tiden den blodtørstige tigeren Shere Khan (Benedict Cumberbatch). Det var Khan som i sin tid tok Mowglis foreldre av dag, og han kjemper om sin plass i jungelhegemoniet, der målet helliger midlet.

Noe av det vi mest lot oss imponere over i Jon Favreaus spillefilmversjon av Jungelboken, var hvor livaktige og ekte dyrene så ut. Nok en gang møter vi her dataanimerte dyr, men de er av den litt mer rufsete sorten, preget av et tøft og brutalt jungelliv med rynker, dårlig tannhygiene, sår og skrammer. Ikke like søte som i Disneys versjon, men så absolutt sjarmerende på sine egne premisser, og med klare trekke fra skuespillerne som har stemmen.

Serkis får også godt frem den spagaten Mowgli står i mellom ulve- og menneskeflokken; noe som blir ekstra problematisert med menneskenes brutale fremferd der de tar seg til rette i en stadig større del av jungelen, og også benytter seg av kyniske jegere. I menneskelandsbyen får Mowgli så langt fra en varm velkomst.

Det generelle hovedankepunktet med remake av filmer er at nyversjonen ikke tilfører noe nytt til historien, så er slettes ikke tilfellet med Netflix-versjonen. Grunnfortellingen og hovedkarakterene er de samme, men 2018-versjonen er langt nærmere Kiplings beskrivelse av det brutale jungellivet. I tillegg byr filmen på et stjernegalleri av de sjeldne, i en film som både er spennende og dypt fascinerende i all sin dødelige udødelighet. 5 solide stjerner.

Knallbra billedkvalitet fra Netflix, samt et surroundspor som imponerer men mangler litt pondus i de dypeste tonene. Filmen kan strømmes fra den 7. desember.