Anmeldelse: Hawkeye, sesong 1, E01/02

Hawkeye har blitt en lettbent kompisserie, der den erfarne superhelten Hawkeye (Jeremy Renner) tar den unge idealisten/protagonisten Kate Bishop (Hailee Steinfeld) under sine vinger; og de sammen jakter på slemme (og enfoldige) skurker i et julepyntet New York.

Etter å ha betalt nærmere 32 milliarder kroner for Marvel-universet kan vi godt forstå at Disney-konsernet ønsker å få mest mulig innhold (og inntjening) ut av sin investering.

Mediegigantkonglomeratet gjør da også sitt ytterste for å presse flest mulig serier/filmer ut fra MCU-universet – det sagt, med en gjennomgående overraskende høy underholdningsverdi. Dog henfaller MCU litt for ofte til å oppleves repeterende, i så måte er Hawkeye et friskt pust.

 

Handlingen i Hawkeye er satt til nåtidens New York, noen år etter «dommedag». Vi kastes rett inn i en heftig actionsekvens, i det vi befinner oss midt i «The Battle of New York», som fant sted i 2012 (The Avengers).

I en særdeles eksklusiv penthouseleilighet midt på Manhattan blir vi kjent med jentungen Kate, og hennes velstående filantropforeldre. Utenfor er verden i kaos, og Jorden under angrep fra verdensrommet – men metropolen reddes så av våre Avengers-venner, hvorav Hawkeye får en avgjørende innflytelse på det unge sinnet til Kate.

Spol fremover til nåtiden, og vi finner en smått desillusjonert Clint Barton/Hawkeye på juleshopping med sine barn i et New York prydet i vinterdrakt. Kate har nå blitt en ung kvinne, og, etter eget sigende, en av verdens fremste bueskyttere, og dreven kampsportutøver.

Men, som blant annet Die Hard I og II har vist oss, så er det alltid noen råtne epler som vil ødelegge juleidyllen. Det er så visst «noe råttent i Danmark», og faenskapen viser seg å befinne seg i Kates midte. Kate bestemmer seg, som den reneste vigilanten, å orden opp på egen hånd; men situasjonen eskalerer ut av kontroll i det hun uforvarende kommer over den gamle Ronin-drakten til Hawkeye.

I det Hawkeyes trøblete fortid kommer til overflaten, blir det umake paret tvunget til å jobbe sammen.

Tonen i Hawkeye er leken, upretensiøs og småfrekk. Det unge, og lovende, stjerneskuddet Hailee Steinfeld fikk sitt filmatiske gjennombrudd som uredd tøffing i True Grit (2010). I Hawkeye tilfører Kate den pompøse superheltgenren befriende friskt, og energisk, nytt blod.

Hun er helt ny i gamet, men med en selvtillit som sprenger skalaen, og ikke redd for å tale sin sak. Samspillet, og kjemien, mellom energiske Kate og den eldre, og litt livstrøtte, Hawkeye er seriens fremste styrke.

Humoren er ikke på metanivå med Deadpool, og heller ikke like enkel som i Loki-serien, men den gjør så visst narr av den stive superheltgenren, hvorav et av høydepunktene er når kampen om New York er omskapt til en Broadway-musikal, med alle de «rette» elementene.

Skurkekarakterene er i overkant enfoldige, og det er ikke alle de sleivete replikkene som sitter like godt. Men totalt sett holder serien godt mål, og virker lovende.

Dessverre har Disney+ nok en gang vært «grådige» overfor pressen, og kun gitt oss tilgang til de to første episodene (av seks). Anmeldelsen er dermed ikke en fullverdig vurdering av sesong 1, men kun episode 1-2.

Av det vi har sett kan vi enkelt konkludere med at Hawkeye garantert vil bli en slager på Disney+. Med to såpass sjarmerende hovedrolleinnhavere, og et lekent/morsomt plott hensatt til juletiden, så er nok dette akkurat den superhelt-medisinen vi trenger nå mens året er på sitt aller mørkeste. 4 stjerner.