Hobbiten: Femhærerslaget er altså slutten på eventyret om Bilbo Baggins, Thorin Eikenskjold og reisefølget av dverger. De har tatt tilbake sitt hjemland fra dragen Smaug og dermed sluppet en dødelig og fryktelig kraft ut i verden, med den konsekvensen at han lar sitt sinne gå utover de uskyldige innbyggerne i Langsjøby. Besatt av den gjenkrevde skatten ofrer Thorin vennskap og ære for å sikre seg mest mulig av den. Bilbo må ta en dristig beslutning om å snakke Thorin til fornuft på samme tid som at fienden Sauron har sendt en hel armé av orker til angrep mot Ensomfjellet. Det bygger seg opp et mørke hvor dverger, alver og mennesker må samle seg i et gigantisk slag for å berge sine liv.

Peter Jackson skal ha mye respekt for at han har viet store deler av sin filmkarriere på å visualisere bøkene til Tolkien. Det har blitt seks gigantiske produksjoner med massevis av kvalitet som tusenvis av fans har satt stor pris på. Det er ikke mange som ville ha klart en så «umenneskelig» oppgave, og han har bidratt til å skape liv i et litterært univers som mange holder kjært. Når det er sagt, så er det ingen tvil om at Hobbiten burde ha vært én enkelt film i stedet for tre! Begge de to foregående filmene har vært langdryge etapper med enorme mengder fyllstoff uten vesentlig substans og behovet for en verdig avslutning og katarsis har vært stor.

Følelsen man sitter igjen med, etter gjennomsyn av Hobbiten: Femhærerslaget, er ikke god. Atter en gang blir vi overøst med svulstige og overdådige scener hvor ikke en eneste emosjon blir beskrevet uten en overdose med patos. Knapt en replikk blir utvekslet uten at kamera sveiper rundt med et bakteppe av solnedgang og frosne fossefall mens filmmusikken skrus til himmels. Det blir rett og slett for mye melodrama og for lite selvrefleksjon og forløsende humor. En av de fineste scenene i filmen er mot slutten da Bilbo og Gandalf sitter og hviler mens sistnevnte renser sin pipe uten at de sier et ord.

I tillegg må det nok en gang nevnes at overgangen fra 35mm film, som ble brukt i Ringenes Herre-filmene, til digitale kameraer har skapt et kunstig univers som gir følelsen av å være i et TV-spill. Alt er så glatt og polert at det er strippet for all menneskelighet og dermed alt som kjennes ektefølt. Filmen skal selvfølgelig ha skryt for det tekniske, og alle involverte har gjort en hederlig innsats for å skape et slikt voldsomt produkt. Dessverre virker det litt mot sin hensikt når man tross alt skal fortelle en historie om karakterer og deres kamp i en ublid verden. Det hjelper ikke hvor lekkert det ser ut når man sjeldent får empati med rollefigurene eller får følelsen av at man overværer en god fortelling som går noen vei. Hobbiten: Femhærerslaget vil nok uansett være godt nok for tilhengere av de forrige filmene, og mange vil nok glede seg over flere spektakulære øyeblikk med morsom filmlek som tross alt bare er ren underholdning. Peter Jackson er en dyktig filmskaper og det skal bli spennende å se på hva han finner på i fremtiden med blant annet filmatiseringen av tegneseriehelten Tintin. Vi håper det blir bedre en Hobbiten. Tre stjerner.

Utgivelsen på Blu-ray er som forventet svært imponerende. Det følger med hele fire discer som inneholder 2D-versjonen, 3D-versjonen og en egen disk med ekstramateriell. Sistnevnte er dessverre litt mangelfull men har seks forskjellige bakomfilmer av ulik art. Det kommer en ”extended version” senere i år som inneholder langt mer bonusmateriell. I tillegg slippes det en boks med hele trilogien. Lyd (dts-MA 7.1) og bilde er helt suverent, akkurat som på de forrige filmene.