: Hail, Caesar!

De særegne brødrene Joel og Ethan Coen har en særdeles imponerende CV bak seg, med filmer som Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski, No Country for Old Men og Burn After Reading har de satt sitt umiskjennelige preg på filmhimmelen. Som oftest kompromissløse og med en egen teft til å fange en god historie, på sin helt egen måte, har de skapt filmkunst. Også Hail, Caesar! er en god film, men vi aner at brødrene denne gangen har latt sin forfengelighet og ønske om å være «kunstneriske», har gått litt på bekostning av underholdningsverdien.

Filmen er en stor hyllest av Hollywoods gullalder, da de store studioene regjerte, og stjernene var bundet opp til faste avtaler med hvert enkelt studio. Samtidig gir den, selvfølgelig, et kritisk, og humoristisk, skråblikk på tidsepoken. Den tøffe, og kompromissløse, fikseren Eddie Mannix (Josh Brolin) er en erketypisk, karikert Hollywood-studiomann. Han behandler stort sett sine primadonnaskuespillere akkurat som han vil, og overkjører dem, regissørene og manusforfatterne over en lav sko. Vi serveres en særdeles fornøyelig scene, med religiøse ledere, der de diskuterer hvem Jesus var og hvordan han skal fremstilles. Ren filmkunst!

Hail, Caesar! er spekket med mange gode enkeltscener, men som en helhetlig filmhistorie svikter dramaturgien. Hovedplottet er skråblikket på de store studioenes gullalder, med Mannix som den røde tråden. Ut av denne perioden kom blant annet de mange «sandal-filmene», svulstige musikaler og lettbente komedier. Og det er i denne kjernen Coen-brødrenes hjerte og engasjement ligger. Alt annet blir nødvendig staffasje for å kunne gjenskape filmkunst fra gullalderen. Et av subplottene er kidnappingen av en av studioets stjerneskuespillere, Baird Whitlock (George Clooney). Han blir kidnappet av frustrerte manusforfattere som vil ha en større andel av kaken. Clooney glir elegant inn som gammeldags Hollywood-kjekkas, men hans historie vekker aldri noen stor begeistring.

Filmen byr på svært mange gode skuespiller, men det er damene som stikker av med de saftigste karakterene, ikke minst er Scarlett Johansson en fulltreffer som filmdivaen DeeAnna Moran. En gudinne på det hvite lerretet, og en rappkjefta havnearbeider når kameraet slås av. Også Tilda Swinton (i dobbeltrolle) imponerer. Alt i alt en flott, varm og komisk hyllestfilm (nærmest en film i en film), som dessverre halter litt usikkert av gårde, og tidvis oppleves langtekkelig og noe usammenhengende. Fire stjerner.

Billedkvaliteten matcher utmerket perioden den skal fremstille, med varme fargetoner og skarpe detaljer. Lydsporet (dts-MA 5.1) har en klar tale og byr på mange detaljer. Mangler litt punch. Bonusmaterialet består av kun 4 minidokumentarer.