«That’s one small step for a man, one giant leap for mankind.» Med disse bevingede, historiske ordene satte NASA-astronauten Neil Armstrong (Ryan Gosling) foten sin ned på den golde måneoverflaten den 21. juli 1969. Som man sier, resten er historie!

Ut i det ukjente
Det var i en berømt tale i 1962 at daværende president John F. Kennedy lovet at USA skulle plassere sin første mann på Månen innen utgangen av tiåret. Etter til stadighet å ha hastet bak russerne kunne amerikanerne triumfere i juli ’69 – men seieren var så visst ikke uten ofre, både i menneskeliv og neglisjerte familiemedlemmer.

Basert på biografien til James R. Hansen gir regissør Damien Chazelle oss den fascinerende fortellingen om pionertiden til USAs romfartshistorie, Kennedys bolde plan, kappløpet mot russerne og, ikke minst, de modige, unge mennene som (bokstavelig talt) satte seg inn i trange «blikkbokser» og frivillig, nærmest som forsøkskaniner, lot seg skyte ut i det store, sorte, ukjente.

Men First Man går dypere enn som så, den gir oss også et unikt innblikk i menneskene bak, hverdagen og familiene deres.

Førstemanns personlige tragedie
Det var altså Neil Armstrong som til slutt ble den utvalgte første personen i menneskehetens historie til å gå på en annen planet, bak hans suksess som pilot lå en personlig tragedie etterfulgt av en dysfunksjonell familie.

Når hun var i toårsalderen mistet Neil og Janet (Claire «The Crown» Foy) Armstrong sin datter – et tap Neil aldri kom over, og som han aldri snakket om. Om han var ensom, mutt og innesluttet før datterens død, så tok han det til nye høyder etter tapet, og druknet seg i arbeidet hos NASA. Kanskje måneferden ikke lenger fremstod så fryktinngytende?

Mens far, med dødsforakt, tilbringer nærest døgnet rundt på jobben, sliter mor med to små sønner og et ikke-fungerende familieliv. En gripende scene oppstår i det hun tvinger Neil til å ta farvel med sønnene og fortelle dem at reisen til Månen er farlig, og at han muligens aldri kommer tilbake.

Stoisk ro
Gosling, som blant en av våre favorittskuespillere, fremstiller den tause og innesluttede Armstrong med stoisk ro. Han er ev bauta av sindighet og balanse i en hverdag preget av kaos, kollegers død og ufattelig risiko i det NASA kjemper om å sette det første mennesket på Månen.

For oss seere blir han litt vel distansert, uinntagelig og nærmest uengasjerende, da er det godt at Clair Foy kommer inn som en menneskelig motvekt. Hun er varm, engasjert, naturlig og tvers igjennom et helt menneske.

Vi er sikker på at Armstrong var en lukket person, og vanskelig å komme inn på, men i First Man fremstilles han vel endimensjonalt. Samtidig kommer ikke akkurat Buzz Aldrin godt ut av filmen. Slik vil det alltid være med filmer som fremstiller historiske hendelser, vinklinger og fokusområder blir satt for å passe inn i filmens dramaturgiske oppbygging og av og til skape kontraster og/eller konfliktlinjer.

En visuell innertier
Vi har tidligere latt oss imponerer over heftige scener fra verdensrommet og romfarten, som i Apollo 13 og (ikke minst) Gravity – First Man tar dette til nye høyder.

Foto er i verdensklasse, og de mange nærbildene gir oss en klaustrofobisk følelse, á la den astronautene må ha opplevd i det de ble skutt ut i det store intet. I det rakettene skytes opp er vi flue på veggen, i det vi suges inn i actionscenen, godt hjulpet av et lydspor som er farlig nær å påføre grunnmuren ubotelige skader.

First Man ble oppriktig pinlig oversett av Oscar-akademiet i år, kun nominert til noen få tekniske priser, både regi, hovedrolle og beste film-nominasjoner hadde vært på sin plass. En historisk viktig film, nydelig filmet med fremragende skuespill og sitrende spenning. 5 soleklare stjerner!

4K-kvaliteten får virkelig frem det ypperste i denne filmen, med sylskarpe kontraster i et usedvanlig detaljert bilde. Det heftige surroundsporet (Dolby Atmos) er absolutt fortreffelig, der vi blir sittende nærmest lamslått i sofaen i det rakettene skytes opp. Herlig! Bonusmaterialet består av noen utelatte scener, kommentarspor, samt åtte minidokumentarer.