Siden 1956 fra vi europeere kunnet glede oss over den årlige musikkonkurransen «Eurovision Song Contest Grand Prix», som med sine 64 gjennomførte show er verdens mest seiglivede, og største, sangkonkurranse.

Med andre ord, en konkurranse som er meget kjent, elsket og hatet i Europa – men fullstendig ukjent i USA. Litt overraskende da at Netflix med amerikansk produksjonsselskap, regissør (David Dobkin) og manusforfatter (Will Ferrell) står bak komedien om den sagnomsuste konkurransen.

 

Bestillingsverk?
Filmen er en samproduksjon mellom Ferrells eget selskap, Gary Sanchez Productions, Netflix og EBU (Den europeiske kringkastingsunion), som beleilig nok lanseres det ene året melodikonkurransen ble avlyst (på grunn av pangolinknaskende kinesere).

Men fortvil ikke, er du blodfans av Melodi Grand Prix (som vi kaller den her på berget) vil du nok trykke denne filmen til ditt bankende hjerte.

Vi hadde dog sett for oss halvannen tim med crazykomikk i en parodi av sangkonkurransen «alle» ser på, men elsker å hate. I stedet serverer Ferrell og co oss over to langtekkelige timer med en hyllest av Eurovision. Intet galt i det, bare så eklatant irriterende at filmen er fordømt kjedelig.

Islandske særinger
Historien begynner i det Herrens år 1974, da ABBA klatrer til topps med landeplagen Waterloo. I et litt stusselig hjem i den forblåste islandske småbyen Husavik sitter unge Lars og lar seg rive med av fengende svensk popmusikk – hvorpå han standhaftig proklamerer at han skal vinne hele konkurransen når han blir voksen.

Som sagt så gjort. Lars Erickssong (Will Ferrell) har nå fått seg en misjon i livet, og med sin stumme halvsøster (?), Sigrit Ericksdottir (Rachel McAdams), vier han livet sitt til å vinne Eurovision. Eneste problemet er at Lars og bandet hans suger. Det er kun når de drar i gang den «catchy» dansebandlåten «Ja ja, ding, dong» at den halvrabiate landsbybefolkningen tar seg en svingom en fuktig lørdagskveld på den lokale puben.

Lars er den lokale landsbyklovnen som fortsatt bor hjemme hos sin far, en gryntende og bitter Pierce Brosnan, som alle ler av – både foran og bak hans rygg. Like fullt har Sigrit stått ved hans side, og drømmer om at de engang skal bli en lykkelig, liten familie.

Handlingen er satt til nåtidens Island, som merkelig nok fremstår som en 1970-talls karikert utgave av sagaøya. Her harseleres det med drikkfeldighet, overtro, innavl og den nylig tilbakelagte finanskrisen som rammet vikingøya hardt. Forutsigbart og lettvint, og akk så lite morsomt.

De første fem-ti minuttene, som forgår i 1974, er riktig så underholdende, men derifra og ut ender filmen i en traurig suppe av platte oneliners, forutsigbarhet og flaue vitser på nivå med en middels russerevy.

Hvorfor i all verden skulle Will Ferrell skrive manuset selv? Mannen har gått i de samme sporene de siste 10-15 årene, uten snev av fornyelse eller finesse. At han står bak Anchorman er i dag lett utrolig å ta inn over seg.

Åpne opp din latterdør
Med Will Ferrell både foran og bak kameraet forventer vi oss ikke glimrende, skarp og satirisk komikk, men litt enkel og småteit «underbuksehumor». Dessverre tar det en time og femten minutter innen vi første gang føler smilebåndet lee på seg. For en komedie er det vel knapt nok mulig å komme nærmere stryk i gjennomføringsgrad.

Filmen er alt for lang, og nærmere en tredel består av sceneopptredener, like outrerte og «harry» som de fleste bidragene i den virkelige Eurovision. Fascinerende nok er de ikke nok karikerte til at man klarer å skille dem fra de ekte bidragene til sangkonkurransen. Hvor ligger da komikken?

Talende nok har de valgt å «krydre» filmen med en rekke virkelige Eurovision-artister, i et imponerende koreografert sangnummer som vil glede Eurovison-fansen, samt skrevet inn en mengde referanser fra Eurovision-historien som hardcore-entusiastene vil nikke gjenkjennende til.

De få vitsene som er, er forutsigbare og platte, som at det ikke finnes homofile i Russland og at alle amerikanere er brautende og uvitende. Morsomst av alle er definitivt en lettere sarkastisk Graham Norton, som i bunn og grunn spiller seg selv.

Vanligvis bunnsolide Rachel McAdams faller igjennom her. Forholdet mellom henne og Ferrell føles tvangstrøyeaktig oppkonstruert, og hun fremstår nærmest teatralsk. Brosnan er ukomfortabel og mangler komisk timing, mens Mikael Persbrandt glimter til i en altfor liten roll som kynisk finansmann.

Kopi av virkeligheten
Filmen fremstår som et rent bestillingsverk fra PR-byrået til EBU, og vil nok garantert oppnå høye seertall fra den store fanskaren til Eurovision. Heri ligger da også hovedproblemet med komedien Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga.

Filmen er slettes ingen hysterisk morsom komedie som ser på konkurransen med et skrått, ironisk blikk, men en regelrett kjærlighetserklæring til Melodi Grand Prix og nærmest en kopi av originalen. Eksakt noe slikt som vi kan se for oss at algoritmene til Netflix har klekket ut.

Det er en grunn til at vi sluttet å se på Eurovision når vi forlot barndomsårene, etter å ha kastet bort over to (!) timer på denne filmen er vi overbevist om at vi ikke har gått glipp av noe. 1 stakkarslig stjerne.

Et lite tips til slutt: Traileren bærer bud om hva filmen kunne ha vært, og alle de gode poengene og vitsene er tatt ut der. Se heller den!