Utvilsomt burde han ha greid seg med en av jobbene, fortrinnsvis manuskriptet. CIA-agent Julia Roberts møter sin motpart Clive Owen i MI6 ved cocktailglassene på det amerikanske konsulat i Dubai, og hun forfører ham så til de grader at hun lykkes å stjele hemmelige papirer fra hans soveværelse. Etterpå er det gjort. Sammen blir de enige om å slutte i offentlighetens tjeneste og isteden arbeide privat der pengene er mye, mye større.
Som i slike filmer flest er handlingen lagt til flere steder, både Roma, London og tilslutt Zürich, i tillegg til halve USA. For å få tempo i fortellingen brukes det flashbacks der det stadig hoppes forvirrende frem og tilbake i tid. Man snakker, går ut og inn av biler og befinner seg på svære åpne, tomme kontorer med mye glass, stål og betong. Men den som er ute etter action på en fredagskveld blir skuffet. Det ble vi også, for til å begynne med er historien svært vanskelig å få tak i, og det vi etter hvert skjønner, bortsett fra at verden er råtten – og dét visste vi fra før, blir nokså uinteressant og likegyldig.
Enten er Julia Roberts og Clive Owen totalt feilplasserte, eller så er regissør Tony Gilroy ganske udugelig. For maken til kjedelig sjarmløst romantisk kjærlighetspar har vi sjelden sett i amerikansk film. Sånt fikser da Hollywood alltid, men altså ikke her. Filmen får tre stjerner, lyd og bilde fire. Ekstramaterialet består kun av kommentarspor.