For 40 år siden lanserte den legendariske kultregissøren Stanley Kubrick sitt grøsser-mesterverk: The Shining. Basert på boken til Stephen King (som fascinerende nok hater filmen…) følger vi den lille familien Torrance i det de overvintrer på et øde fjellhotell.

Far i huset (Jack Nicholson i en av sine glansroller), som både er litt drikkfeldig, depressiv og tenderer mot småvoldelig, skal skrive sitt mesterverk samtidig som han er vaktmester på høyfjellshotellet. Sønnen, Danny, har «shining», som vil si at han er synsk og har kontakt med underverdenen. Desto mer isolert den lille familien blir, desto mer psykopatiske trekk trer frem hos far – inntil det går helt til Helvete…

 

31 år senere møter vi, i Doctor Sleep, igjen på Danny (Ewan McGregor). Han er nå tungt alkoholisert, manisk depressiv og selvdestruktiv. Livsgnisten kommer tilbake når han får jobb på et eldresenter, der han kan lede de døende på deres sist reis.

Ytterligere åtte år senere treffer vi på en energisk Danny, som tilsynelatende har lagt fortiden bak seg; men så kontaktes han av den ungen, synske, Abra – og fortiden innhenter ham som en demonsk boomerang.

For en film som så til de grader fråtser i referanser fra klassikeren, og bygger videre på dens historie, er det uunngåelig at filmene settes opp mot hverandre. Og i den konkurransen når, dessverre, ikke oppfølgeren originalen opp til sokkelesten.

Det som i The Shining var en snikende, uhyggelig psykologisk grøsser ender i Doctor Sleep nærmest opp som en okkult zombie-splatter, med grusomme barnedrap som bakteppe.

Karismatiske Rose The Hat (Rebecca Ferguson) og hennes outrerte, redneck, zombie-gjeng er som tatt rett ut ifra Monsterfabrikken! I Pixar-/Disneyklassikeren ekstraherer monstrene barneskrik, som de omformer til energi, i Doctor Sleep livnærer zombiene seg av barnehyl og frykt, mens de suger til seg ungenes «livsånd» i det de, på bestialsk vis, tar livet av dem. Jepp! vi er på det nivået.

Både McGregor og (ikke minst) Ferguson gjør en solid innsats, det hjelper dog ikke mye med et så slett manus, haltende narrativ og oppkonstruert plott. I tillegg er filmen (Director’s Cut er på over 3 timer) alt for lang. Her tværes den tynne handlingen ut i det søvnferdige, i det vi serveres en tretten-på-dusinet grøsser som ser lekker ut, mens den er hul, og like uinteressant, som en tom ølboks. Hadde den enda vært spennende.

Når så den store finalen kulminerer på legendariske «Overlook Hotel», hvor hele handlingen til The Shining foregår, nærmer vi oss grensen for likskjending. Her tilnærmet kopierer man flere scener fra grøsserklassikeren, uten at det gjør oppfølgeren det snev bedre, tvert imot fremhever det dens svakheter når den så skamløst lener seg tungt på originalfilmen.

Doctor Sleep er ikke et direkte makkverk, men det er jammen ikke langt ifra. 2 fattigslige stjerner til denne fullstendig unødvendige oppfølgeren. Se heller originalen ti ganger til.

PS! The Shining ble sluppet i oppusset utgave i vinter, og anbefales på det varmeste.