: The Best of Me

De tårevåte romantiske dramanovellene til Nicholas Sparks har nærmest fått klippekort til å bli filmatisert. Det er åpenbart at filmer som Flaskeposten, The Notebook, Netter i Rodanthe, og The Lucky One har funnet sitt publikum. Noen av dem velfungerende, dog alltid overdrevet romantisert, filmer for en kosekveld i armkroken; men The Best of Me får oss til å vende oss bort i vemmelse etter en overdose søtladen kliss og en fullstendig ukritisk og søkt handling.

Som «alltid» med Spaks forgår handlingen i og rundt det vakre Louisiana, og om du velger å se filmen som en naturdokumentar fra det eksotiske sørstatslandskapet får du deg en opplevelse. Nydelige locations, vakker villmark, buktende elver, gnistrende blomster og vill natur spiller en sentral rolle i filmen. Det er også til en av Louisianas småbyer high school-kjærestene Amanda (Michelle Monaghan/Liana Liberato) og Dawson (James Marsden/Luke Bracey) møtes igjen etter 21 år, Brakt sammen igjen som følge av dødsfallet til en meget nær venn. Kan gamle skuffelser og svik leges, og kjærligheten blomstre igjen? Gjett to ganger!

Filmen er fullstendig forutsigbar, og karakterene plagsomt endimensjonale pappfigurer. Spesielt Dawson sliter vi med å relatere oss til – han er rett og slett en helgen. En fullstendig lytefri person, som aldri ville skadet så mye som en meitemark, og en selvoppofrende helt av dimensjoner. Dawson vokste opp under meget tøffe kår, med en ekstremt karikert voldsforherligende far som nyter å kue og banke opp den ene håpefulle sønnen. De to andre er så stereotype white trash at vi gremmes. Amanda kommer derimot fra en meget velholden familie, med en rik drittsekk av en far.

Selvsagt finner de hverandre, og redder hverandre – men «skjebnen» vil det annerledes. Vil skal ikke avsløre alt (handlingsforløpet kan dere garantert gjette der til), men gammel kjærlighet har en tendens til å våkne til liv igjen, og selvsagt har helgenen Dawson spart seg for sin ene store kjærlighet, men vil ikke kjempe for sitt eget beste – men hva som er «moralsk» best. Upps! Der kastet vi opp igjen.

I kjent Sparks-stil males det med bred pensel, subtil eksisterer ikke i hans ordbok. Det danses ute langs elven, med vakker musikk og nydelige solstråler som skinner ned igjennom det eksotiske løvverket. Det unge paret (det hoppes frem og tilbake i tid) ser en lekker solnedgang fra toppen av vanntårnet, vandrer hånd-i-hånd i vakkert sommergress (solen skinner ALLTID på dem), leser lyrikk til hverandre fra tretoppene og motstår alle tøffe prøvelser. Det hele konstant sponset av en flaske Budweiser.

 

Misforstå oss rett, The Best of Me er ikke en fullstendig håpløs film, den fungerer så vidt på sine premisser, og Monaghan leverer godt skuespill ut i fra det begrensede manuset, mens Marsden ikke er annet enn en hul «poster boy». Vent litt! Sa vi at det ikke var en fullstendig håpløs film? Stryk det! Når vi kommer til siste halvtimen er alt lov, og enhver søkt klisjé større og mer blødmefull enn den andre kommer som kvalmende perler på en snor. Du stor min hatt for en latterlig pinlig og fullstendig urealistisk slutt. Ooops! Der måtte vi spy igjen. To syltynne stjerner: En av dem går til Monaghagn, den andre til lekkert foto/landskap.

Billedkvaliteten er gnistrende skarp, og alle de vakre og skarpe fargene i Louisiana-landskapet gnistrer mot oss i en herlig skarphet og dybde. Lydsporet (dts-MA 5.1) er også meget godt, men dialogsporet har en tendens til å overskygge miksen. Intet bonusmateriell.