: Stax SRS-4170

La det være sagt først som sist: Dette er ikke hodetelefonene man tar med seg på sykkelturen, joggeturen eller engang T-banen. De kan nemlig ikke drives av noen bærbar avspiller, men trenger egen spesiell, tilpasset forsterker. De er heller ikke egnet til DJ-bruk, da trenger du noe som kan spille høyere. Er du derimot ute etter noe av det ypperste som finnes til ren musikknytelse hjemme i din egen stue, som et alternativ til dyre høyttalere, bør du for all del lese videre…

Stax er navnet bak eksklusive, japanske elektrostatiske hodetelefoner. Ingenting ved dem er billig. Her brukes dyre, eksklusive elektrostatpanel i hver påkostede klokke, og som om ikke det var nok er elektrostater en mye vanskeligere last enn tradisjonelle, dynamiske hodetelefoner. Det innebærer at du i tillegg trenger en separat hodetelefonforsterker. For å hindre at folk kobler hodetelefonene til feil forsterker og i verste fall ødelegger dem, har Stax forsynt sine klokker med en spesiell DIN-plugg i enden i stedet for den typiske 3,5 mm eller 6,3 mm jackpluggen. Dermed går det i utgangspunktet ikke å plugge dem til noe annet enn en Stax-forsterker. En fordel fordi man vet at en tilpasset forsterker er tryggere, en ulempe fordi man ikke kan søke etter den forsterkeren man liker best, uavhengig av merke.

Systemet
Stax SRS-4107 består av hodetelefonmodellen SR-407 og forsterkeren SRM-006ts, og koster nøyaktig det samme som om du kjøper komponentene løst. Produktene har gått noe opp i pris i år, fordi yenen står høyt i kurs, og er nå priset til rundt 17.900 kroner. Det virker svimlende mye. Men om du i stedet skulle brukt 18.000 kroner for et par med høyttalere, noe mange gjør, så skal du vite at lydkvaliteten du får av riktig gode hodetelefoner langt kan overgå den fra høyttalere. For det første slipper du rommets negative påvirkning, spesielt i bassen. For det andre er materialkostnaden i en hodetelefon langt lavere. Det er altså mindre å bruke penger på, så materialene som brukes kan holde enda høyere kvalitet. Ulempen er at du sitter og nyter musikkopplevelsen alene, med mindre du investerer i flere hodetelefoner.

Elektrostatiske
Alle Stax sine hodetelefoner er elektrostatiske. De bruker en polymerfilm som har mye mindre masse enn tilsvarende tykke papir- eller metallmembraner. Elektrostatelementer bruker heller ingen magneter, og er dermed fri for magnetisk forvrengning, som man alltid vil oppleve til en viss grad i dynamiske hodetelefoner (grunnet magnetisk hysterese). Ulempen er at elektrostatiske hodetelefoner er dyre, og de kan ikke spille fullt så høyt som dynamiske.

Retro
Det firkantete utseendet på hodetelefonene er klart retro, og avviker ikke veldig mye fra de Stax selv hadde på markedet på slutten av 1970-tallet. Selv digger jeg det, men samboeren min hater det! Fordelen er at det ligger meget godt og behagelig rundt ørene, og vekten er langt lavere enn det ser ut. Fordi elektrostatelementene nesten ikke veier noe. Skinnputene kan gjøre det litt klamt rundt ørene om man hører veldig lenge av gangen, men jeg kan ikke si dette har vært noe problem for min del. 

Forsterkeren
Forsterkeren har utgang for to par hodetelefoner som plugges til i front, hvor også inngangsvelger og volumkontroll er plassert. På innsiden sitter to rør av typen 6FQ7/6CG7 som typisk brukes i påkostede forforsterkere, men som også fungerer ypperlig til å drive hodetelefoner. På baksiden sitter to ubalanserte RCA-innganger samt en balansert XLR. Her hadde det vært kult med en integrert USB-DAC for datamaskin, men det blir mye forlangt for noe så retro som dette.

Lydkvaliteten
Men så til det viktigste: lydkvaliteten. Det er noe annerledes med å høre musikk gjennom hodetelefoner. Hele lydlandskapet befinner seg abstrakt inne i hodet, fremfor i et mer konkret perspektiv forfra. For min del, når musikken surrer inne i hodet mitt hvor alle tankene befinner seg, blir også mitt eget fokus på musikken langt skarpere. Og uten påvirkninger fra rommet er det produktet alene – altså samspillet mellom hodetelefonene og elektronikken – som bestemmer lydbildet. Selvsagt i tillegg til den musikalske produksjonen.

I tilfellet Stax SRS-4107 er det den fantastiske oppløsningen og sammenhengen som slår først. Hvordan både små og store detaljer strømmer ut som den største selvfølgelighet og danner et vanvittig stort lydbilde. Og i elektrostatens ånd, hvor ett panel gjengir hele frekvensområdet, så er lydbildet fullstendig homogent, helt fra dypeste bass til de lyseste overtoner. Her får jeg fullt utbytte av referanse-DAC-en Hegel HD20 koblet balansert til Stax-forsterkeren med XLR (Synergistic Research Alpha Sterling, elektriske skjermede kabler).

Fantastisk oppløst
Jeg kunne lyttet til dette for alltid. Hodetelefonene gjengir musikken med detaljer og oppløsning i en helt egen liga. Hør bare på det høyoppløste stereosporet av TrondheimSolistenes nye, klassiske utgivelse ”Souvenir” på Blu-ray. Strykerne er fantastisk oppløst, og instrumentenes innbyrdes klangbalanse skildres så bra at man omtrent kan telle antall fiolinister. Å skille fiolinene fra bratsjene har aldri vært enklere, og celloene gjengis så klangrikt at jeg nesten tror jeg drømmer!

Ekstremt detaljert bass
Den som tror at bassinstrumenter ikke har luft og overtoner, har ikke hørt Stax. Kontrabassene gjengis luftigere enn jeg kanskje noensinne har hørt, med uendelig mange klangfarger. Man hører tydelig at hodetelefonene går helt ned i kjelleren i bassfrekvensene, samtidig som de tar hånd om den minste mikrodetalj. Og det hele serveres makeløst naturlig og uanstrengt.

Både kvinnelige og mannlige sangstemmer, lyse som dype, kommer ytterst naturtro frem. Ingen frekvenser prioriteres foran andre, her er ingen maskeringer. All type musikk funker superb.

Begrenset lydnivå
Hvis du ikke er av de som helst lytter ved høyt lydnivå. Noe kan du dra til, opp til det mange vil kalle høyt. Men Stax er som tidligere nevnt ingenting for DJ-er. Når elektrostatpanelet går i kompresjon, er det ikke på en behagelig måte, men med en god del forvrengning. Rørene i hodetelefonforsterkeren presses nok også mot sitt ytterpunkt når man drar på mye, men det er knitringen i elektrostatpanelet som er påtrengende. Du må innenfor dette nivået, men da er det også helt fantastisk stort, åpent og dynamisk.

Dønn ærlig
Vær oppmerksom på at siden hodetelefonsystemet ikke legger til eller trekker fra noe, gjengis en flat popinnspilling temmelig blodfattig i forhold til andre populistiske hodetelefoner med pukkel i bassen. Synes du for eksempel Monster Beats er verdens mest fantastiske hodetelefoner, vil du kanskje synes Stax låter kjedelig. Er du derimot mer fan av mer nøytrale hodetelefoner fra Sennheiser og Beyerdynamic, og dette er dine referanser, så blir Stax som å fjerne enda flere slør fra musikken, slik at du kommer enda lenger inn i detaljene.

Konklusjon
De elektrostatiske hodetelefonene SR-407 kombinert med den tilpassete rørforsterkeren SRM-006ts fra Stax utgjør det retro systemet SRS-4170. Visst er 18.000 kroner dyrt, men her må man nesten sammenlikne mot hva man får fra høyttalere til samme pris. Og la det være sagt først som sist: det er ingen stuehøyttalere til denne prisen som er i nærheten av denne lyden!

For når det kommer til å gjengi musikken i sin fulle sannhet, er det ingenting som er som Stax. Det umåtelig sammenhengende lydbildet gir plass til alle instrumenter. Dynamikken er superb, med hvert lille fiolinplukk klart som dagen, omringet av mye luft. Bassen er dyp og luftig på én gang, og uansett hvordan man vrir og vender på det, låter det fantastisk.

Hodetelefonene spiller ikke like høyt som tradisjonell dynamisk type, og siden de ikke farger noe, vil en spinkel musikkproduksjon låte nettopp det. Dagens loudnessbetente popmusikk kan dermed låte noe kjedelig. Men det er slettes ikke Stax sin skyld!

Er de så verdt prisen? Det må du selv avgjøre. Alt jeg kan si, er at mer vellydende hodetelefoner på kompleks musikk har jeg aldri hørt.