: Sonus faber Olympica I

Mens de fleste småhøyttalere er firkantede kasser, finnes det de som liker å gå sine egne veier. Noen av dem skiller seg fra den gemene hop, ved at de ikke er fornøyd bare det lyder bra, det skal se flott ut også. Noe som er en lang tradisjon i Italia, hvor design gjennomsyrer alt fra skrivemaskiner til klær, lamper, biler og bygninger.

Der ligger mye av inspirasjonen til Sonus fabers høyttalere. Få av dem kan kalles firkantede kasser, og den nye Olympica-serien er da heller ikke inspirert av en heller. De tre modellene i høyttalerserien har hentet inspirasjon fra Andrea Palladios Teatro Olimpico fra 1585 i Vicenza. Et rikt dekorert teater med overbygget amfi.

Olimpico-teatret har gitt navn til Sonus faber Olympica I, som er den minste i en serie på tre høyttalere. Den største – Olympica III, testet vi tidlig i 2014, og den er så bra at vi fant det for godt å utnevne den til Årets high-end høyttaler 2014. Derfor er vi ikke så rent lite nysgjerrig på hvor langt unna referansekvalitetene til den gulvstående modellen, vi kan komme med den langt mer kompakte Olympica I.

 

Halv pris
Som også er betydelig billigere, til om lag halve prisen inkludert Sonus fabers originale gulvstativer. Høyttalerne er utviklet av Paolo Tezzon og Livio Cocuzza hos Sonus faber. Som har utviklet nye elementer, delefiltre og designet nye kabinetter. De finnes i to utførelser. Enten i naturfarget valnøtt treutførelse med ekte skinn strukket foran, bak og på toppen av høyttalerne. Eller i en grafittgrå utførelse.

De leveres med en trådgrill med to frontstykker som festes i bunn og topp og spenner spunnede tråder foran elementene.

I Olympica I består bestykningen av et 15 cm basselement som jobber under 2500 Hz. Elementet har en trefibermembran som sitter på et spesialdesignet chassis som skal sørge for bedre gjennomstrømming av luft.

Høyttaleren bruker den samme 29 mm diskanten, som vi testet i Olympica III, med det samme Damped Apex Dome-designet, hvor en liten spiss pigg skal dempe diffraksjoner fra membranoverflaten, og gi mer uniform spredning av høye frekvenser.

Som ellers i Olympica-serien er kabinettene asymmetriske for å minske interne resonanser og stående bølger, og bassrefleksporten er ikke et hull på baksiden, men en dekorert spalte på siden av bakplaten.

Konstruksjonskvaliteten står virkelig til seks. Detaljarbeidet er fremragende, og de er slående vakre der de står på Sonus faber tilpassede stativer.

Dobbelt sett med terminaler for de som vil dele opp med to sett kabler, eller to forsterkere til høyttalerne.

 

Ikke for langt fra bakveggen, takk
Førsteinntrykket av de små høyttalerne er veldig tett opp til klangsignaturen til de store Olympica III. Men heller ikke her kan man ikke bare sette høyttalerne tilfeldig i rommet.

De må ikke for langt fra bakveggen. Fra en halv til en meter er et godt utgangspunkt. Da er balansen optimal, og bassen kommer bedre frem. Og så faller stereoperspektivet bedre på plass, når de står litt lengre fra hverandre, en avstanden fra høyttalerne til sofaen.

For eksempel bør fire meters avstand mellom dem, ikke gi deg mer enn 3,5 m avstand til deg og høyttalerne.

Da kan de vinkles innover til du så vidt ser innsiden av begge sidene, da får du både et stødig stereobilde, og godt fokus i sentrum av lydbildet.

 

Nydelig klangbalsam
Mesteparten av tiden stod høyttalerne koblet til McIntosh 300 W kraftige integrerte MA8000 forsterker, men jeg forsøkte også den mye mindre McIntosh MHA100 på 50 W, og en Quad II rørforsterker på 25 W.

Høyttalerne trivdes godt på alle tre, men de likte seg best når det var nok effekt til å dra på litt. Da kom den dynamiske kontrasten bedre frem, og de lød tettere opp til de større Olympica III. Bare uten dypbassen.

For som kompakthøyttalere flest er det begrenset hvor høyt og dypt de går i bassen. De aller dypeste tonene til et konsertklaver er temmelig dempet her, men hvis de ikke står for langt fra veggen, er det meget overbevisende bassrespons fra de små høyttalerne.

Ikke uventet er lydbildet er mye friskere enn fra eldre generasjoner Sonus faber-høyttalere, og de lyder mer gjennomsiktige og raffinerte. Rett og slett mer moderne.

Med den samme innspillingen av Mozarts klaverkonsert nr 21 – med Murray Perahia, som jeg benyttet på Olympica III, fikk klaveret den samme klangdybden. Men ikke den samme massive dypbassen og skalaen gjennom Olympica I. Lydbildet ble heller ikke like stort, naturlig nok, men det var stadig vekk like gjennomsiktig og rikt på klangdetaljer.

 

Basselementet med trefibermembran, har spesialdesignet chassis som sørger for bedre gjennomstrømming av luft.

 

Keith Jarrett trio Live i Montreux, er et prakteksempel  på hvor livaktig musikkopplevelsen kan bli. Tross begrenset dypbass kom trommene til Jack DeJohnette like godt frem i lydbildet, men den dynamiske kontrasten i bassen manglet litt i forhold til de store høyttalerne.

Bon Ivers album med samme navn, er et lydmaleri fullt av klangfarger, som jeg ikke følte manglet noe sammenlignet med de større Olympicaene. Du får akkurat den samme lynraske dynamikken, balansen og varmen i lydbildet på de mindre Olympica I. Den dype vokalen til George Jones på Seasons of My Heart, er så full av nerve og levd liv, at det er skremmende gjennom Olympica-høyttalerne. Som skinner ekstra sterkt på vokaler, menn som damer, og er et like godt egnet redskap til å nyte country, som opera eller rap på.

Bortsett fra et avslappet forhold til dypbass, er de små Olympicaene så nært de store og nesten dobbelt så dyre modellene, at de er et rent røverkjøp i high-end klassen.

 

Vakkert rett og slett
Den nydelige materialkvaliteten, og den praktfulle klangen til de små Olympica I fra italienske Sonus faber, er nok til å overbevise oss. Dette er et av de beste kjøpene i den kompakte enden av high-end klassen. De eneste begrensningene er hvor høyt og dypt du kan spille. Alt annet er finstemt til perfeksjon i de vakre, håndlagede høyttalerne, som vil gi deg hakeslepp. Gang på gang.