: Sharp GX-BT7

Utvalget av trådløse høyttalere vokser så fort at selv vi, sliter med å holde følge. Da den spektakulært utseende Sharp-høyttaleren dukket opp, ble den raskt lagt merke til. Dens sære design og kraftige blålys var umulig å overse. Den måtte testes.

For det er ingen grunn til at god lyd bare skal komme i en firkantet kasse, det er lov å bruke fantasien når man designer høyttalere. Noe man trygt kan si at Sharp har gjort. Høyttaleren som bruker Bluetooth for trådløs-strømming av musikk fra mobilen, ser ut som en sylinder noen har klemt sammen på midten. Den går ikke på batterier, men skal stå på kjøkkenbenken eller en hylle, og første gang man slår den på viser den sitt første partytricks.

Da kommer en høy swoosh-lyd fra høyttaleren, som åpner ballet med å skyve høyttalerne fra hverandre, og slå på to kraftige LED-belyste felt i midten.

Ganske kult. Første gangen. Paringen av mobilen – eller nettbrettet, er litt kulere. Det følger nemlig med to små disker. De kan du ha så langt unna høyttaleren som 10 meter, og fungerer som små nærfeltsatellitter og gjør det enklere å pare høyttaler og mobil. En kan for eksempel festes til bokhyllen, en annen til inngangsdøren. Så parer man bare ved å sveipe mobilen over den runde disken. Eller tagen som Sharp kaller det.

Du kan også koble til med USB- eller vanlig 3,5 mm lydkabel, dersom det ikke er praktisk å strømme musikken trådløst. Da kan du også få bedre lyd, USB-inngangen støtter også PCM-lyd (samme som CD) når man kobler mobilen til med kabel.

Ubalansert og uraffinert lyd
Den har basselementene på siden, så pass på at høyttaleren ikke plasseres for nært inn til veggen, eller siden i en bokhylle. Da kan du få for mye bass. Det er for øvrig både bass- og diskantjustering her, og noe Sharp kaller E Sound, som skal gi bedre lyd i en av høyttalerne, for å kompensere for nettopp plassering inntil veggen. Formodentlig.

De blå lysene som pumper i takt med musikken, kan ikke slås av, ikke oppstartlyden heller, men du kan dempe lyden på musikken. Enten fra mobilen eller fjernkontrollen.

Sharp-høyttaleren spiller ikke særlig høyt, sammenlignet med en Sonos Play:1 eller Bose Soundlink.

Etter litt justering av bass og diskant, fikk jeg et hederlig resultat. Lydbildet behøver litt ekstra fylde i bassen, men uansett hvordan man skrur opp eller ned, henger mellomtonen langt bak i lydbildet. Som lyder grovkornet, nesten forvrengt, selv når man ikke spiller veldig høyt.

Mens strykerne i Hélène Grimaud tolkning av Beethoven med Dresden Staatskapelle, kom godt frem i lydbildet, druknet mange av klaverets klangfarger i grums. Rett og slett. Da ble det bedre med Jimi Hendrix, og Dave Matthews, hvor jeg fikk brukbart med dynamikk ut av høyttaleren.

Men den klarer ikke å engasjere meg nevneverdig. Til det er lyden alt for ubalansert, det finnes ikke detaljer eller antydning til raffinement i lyden her, og jeg opplever at Sharp-høyttalerens design lover mer enn høyttaleren kan levere. Brukbar som høyttaler nummer to et sted hvor man ikke setter lydkvalitet, men snarere brukervennlighet høyt.