: McIntosh MT5

Selvfølgelig er det forskjell på McIntosh MT5 som vi tester her, og MT10 som vi testet i fjor. Det skiller 20.000 kroner i MT5s favør, og du taper fint lite på lydkvaliteten. Spilleren er svært lik storebror, men det er spart penger i flere ledd. Blant annet er vekten redusert med fem kilo fordi chassis og akryltallerkenene er mindre og lettere.

Tonearmen og MC-pickupen er litt enklere, men både arm og tallerken er opphengt i keramiske lager med magnetisk oppheng for minimal friksjon.

Akkurat som på MT10 til 85.000 kr. Som du kan lese testen av på lydogbilde.no.

Den remdrevne akryltallerkenen hviler på et keramisk lager, med et magnetfelt som med små neodymmagneter løfter tallerkenen for å redusere friksjon når tallerkenen spinner. Tonearmen deler konstruksjon med armen i MT10, og bruker et armrør i duraluminium som er lagret horisontalt og vertikalt i to safir- og keramiske oppheng.

På armen sitter en MC-pickup med elliptisk slipt nål, og med 2,5 mV utgangspenning. Med 1 Kohm belastningsimpedans, passer den de aller fleste pickupinngangene som er tilpasset MC-pickuper.

Som MC-inngangen på MA8000.

Analog
Lyden fra spilleren er av det avslappede og naturlige slaget, men den kan overraske med forbausende umiddelbar dynamikk. Som på Jan Gunnar Hoffs pianoinnspillinger – Living, på 2L. Hvor man lar seg rive med av styrken i den dynamiske kontrasten, og kan bade i nydelig raffinert klang. Hvor det store instrumentets klangbunn, kommer bedre frem enn på mange andre spillere vi har testet.

Kanskje mest oppsiktsvekkende, var måten den ga liv til eldre analoge innspillinger på. Joao og Astrud Gilbertos samarbeide med jazzsaksofonisten Stan Getz, er kjent materiale, som jeg sjelden har hørt så levendegjort som her. Den dynamiske kontrasten, når saksofonens inntreden på Girl From Ipanema plutselig dukker opp i lydbildet, er frapperende god.

En gammel klassisk innspilling fra 60-tallet med Wolfgang Schneiderhan, som spiller Beethovens fiolinkonsert i D-dur (op. 61), sammen med Berliner-filharmonien, var en ren nytelse.

Et bevis på at god musikk kan bevege når den formidles med innlevelse og god teknikk. Et vellykket samspill altså, med avdøde Wolfgang Schneiderhan og den nykomponerte McIntosh-spilleren.

Som jeg mener er en god kandidat til din siste platespiller. En bedre oppsummering kan den ikke få.