: Martin Logan Montis

Den elektrostatiske høyttaleren kan fort oppfattes som eksotisk, dyr og vanskelig å leve med. Men fordommene får seg et skudd for baugen, i MartinLogans nye stjerneskudd, Montis. Kanskje den beste høyttaleren vi har testet i denne prisklassen.

Man har mye fint å velge blant, når det ikke spiller så stor rolle hva som står på prislappen. Med et budsjett opp til 100.000 kr for et par høyttalere, blir det også vanskelig å velge. Størrelsen og designet kan være utslagsgivende for noen, og så klart ens egen smak hva lydsignatur angår. Men det er knapt mulig å gjøre et dårlig kjøp i denne prisklassen.

De fleste velger konvensjonelt. Tradisjonelle høyttalere med en rekke påkostede høyttalerelementer, montert i et forseggjort kabinett. Som for eksempel Dali Epicon 6, Marten Design Django eller PMC IB2i. Knallgode høyttalere alle tre, og utfordret av Montis til drøye 90.000 kr paret.

Beste av to verdener
Mens vanlige høyttalere har til dels komplekse delefiltre, som deler frekvensene inn i områder som så sendes til hvert enkelt element, har elektrostaten ingen delefiltre i signalveien. Med bare en membran som i for eksempel MartinLogan CLX, slipper man signaltap i et delefilter. Sammen med en stor membranflate som er mange ganger lettere enn en papirmembran med spole og oppheng, kan en god elektrostathøyttalers minimale fargning og forvrenging, gi et uhyre detaljert og skarpt fokusert lydbilde. Den lave massen flytes nemlig over hele flaten i luftgapet mellom polene som grillene faktisk er. Ikke bare fra midten som et vanlig mellomtoneelement gjør.

Ulempen er at membranflaten må være stor for at høyttaleren skal være noe særlig effektiv, og kunne levere troverdig bass. Med andre ord, de kan bli så store at de fleste vegrer seg. Dermed selger de kun i små antall, til ihuga entusiaster.

Montis derimot, er en hybrid konstruksjon. Hvor et konvensjonelt basselement med en 25 cm aluminiumsmembran, er montert i kabinettet elektrostatelementet er skrudd fast i, og er drevet av en egen bassforsterker på 200 W. Aktiv bass altså. Elektrostatmembranen er spent opp i en vertikal, buet ramme og dekker hele 3.208 cm2. Normalt ikke nok til å få bassen under 60 Hz, men den aktive bassen (som deler på ikke kritiske 370 Hz), skjøter på med den siste oktaven.

Dermed spiller den aktive bassen bare med frekvenser i bassområdet ned mot 29 Hz, mens resten av musikkens frekvenser fra 370 Hz, gjengis av det gjennomsiktige elektrostatelementet.

Her er det altså bare elektrostatmembranen som drives av forsterkeren, i dette tilfellet vår trofaste og anvendelige McIntosh MA7000 på 250 W. Som er blitt brukt på mange høyttalertester, også MartinLogan-høyttalere.

Musikalsk rus
De ruver riktignok i rommet, men den transparente folien som utgjør membranen, og den slanke profilen, gjør at de ikke dominerer i stuen. Og godt er det, for har du først fått dem behørig plassert på parketten, venter en musikalsk rus som hekter deg fullstendig. Men først må du gjennom en tretrinns prosedyre. Kast gummiføttene som følger med. De er ubrukelige. Skru heller inn piggene og bruk parkettbeskyttere om nødvendig. Mål opp avstanden til bakveggen, minimum 30 cm, sideveggene er ikke så kritiske. Høyttalerne skal ha eksakt samme avstand til bakveggen. Så kommer trinn tre. Nå skal du vri høyttalerne innover slik at de peker rett på deg når du sitter der du helst liker å sitte når du lytter. Det finnes ingen ideell avstand, men avstanden bør være om lag like lang mellom høyttalerne som avstanden til sofaen.

Så er det bare å nyte, men ikke for lenge. For etter å ha blitt kjent med høyttalernes klangbalanse, kan det være smart å eksperimentere med høyden på de bakerste piggene, for å løfte høyttalerne litt i bakkant. En mindre skrå vinkel på elektrostatpanelet, kan gi deg tydeligere diskant, nemlig. Skulle bassen være helt ute å kjøre bør du prøve deg frem med basskontrollen på baksiden, før du vurderer å skyve høyttalerne lengre frem eller bak. Les bruksanvisningen, den er blant de beste i bransjen, og inneholder mye nyttig lesning.

Selv gjør jeg alt dette, og mer til, når jeg setter opp elektrostathøyttalere. Belønningen får du servert umiddelbart etterpå, og du trenger ikke vente på himmelriket en gang. Du får nemlig ditt eget musikalske himmerike. For eksempel med Linn Records 24-bits versjon av Mark Knopflers Privateering. Tittelkuttets gitarspor får en dynamisk klarhet som man ikke ofte hører i vanlige høyttalere. Tonene flyter vektløst, mens bassen skaper et fjellstøtt fundament for sologitaren og den slepne vokalen.

Det langt mer funky åpningssporet på Donald Fagens Sunken Condos, Slinky Thing, er kanskje ikke mannens lyseste øyeblikk musikalsk sett, men det svinger innmari og vibrafonen krydrer lekkert det fremoverlente lydbildet, mens elgitarsoloen nærmest foregår to skritt unna meg. Livaktig som f… og enormt engasjerende. Og det er fordi høyttalernes fine dynamiske kontrast og presisjon gjør at musikken groover og slik sett engasjerer meg.

Klassisk musikk er viktig for meg, og kanskje er jeg mer kresen til lydopptakene på klassisk, enn annen musikk. Derfor var det en åpenbaring å høre Leif Ove Andsnes Beethoven-tolkninger på Montis. Strykerne flyter fjærlett ut i rommet, lydbildet er overveldende realistisk, og den naturlige, nesten legato, måten Mahler Chamber Orchestras strykere gjengis på, gir meg gåsehud til langt ned på leggene. Andsnes klaverspill er fremragende, og høyttalerne spiller med  musikken i en grad som nesten bare elektrostater får til. Alt lyder så silkemykt, og samtidig dynamisk og fokusert, at det eneste ordet som kan beskrive lyden presist, er naturlig.

Hør dem og dø

Den enestående silkeglatte klangen, det frapperende åpne lydbildet og den fantastiske uanstrengte dynamikken, gjør dette til en av våre absolutte favoritthøyttalere. Montis har riktignok hard konkurranse, men få av dem klarer å forene spilleglede med en gnistrende skarp detaljrikdom, nesten vektløs mellomtone og kick-ass bass, som disse gjør. Uansett hva du måtte ende opp med, sørg for å ha hørt Montis om budsjettet ligger på dette nivået. Det vil du ikke angre på.