: Marantz PM-11S3

Den integrerte PM-11 har lenge vært Marantz’ store stolthet blant integrerte forsterkere. Nå har den kommet i sin tredje versjon, med postfiks S3 i navnet. Jeg vet på forhånd lite om forsterkeren, annet enn at utførelsen er svært forseggjort. En heftig tanks av et byggverk, uten slark i noe ledd. Hver eneste av sine 27 kilo er gjennomtenkt ned til enhver skrue, som alle er av kobber for ikke å påvirke magnetismen inni forsterkeren.

Direkteinngang
Foruten sine forgylte linjeinnganger har den nye forsterkeren fått en direkteinngang på baksiden som går rett inn til effektforsterkertrinnet, forbi alle komponentene i forforsterkerdelen. Denne kommer godt med om du ønsker å koble den sammen med en hjemmekinoforsterker, for å benytte kvalitetene fra Marantzen til frontkanalene. Eller kjøp to Marantz-forsterkere og koble dem sammen til å drive hver sin høyttaler, for et enda mer presist og kontrollert lydbilde.

Forventinger
Lydmessig har Marantz alltid stått for å få oppløsning og delikatesse på plass før kraft. Før jeg i det hele tatt har pakket Marantz PM-11S3 ut av esken vet jeg at den kommer til å låte fantastisk oppløst, med en varm og deilig tonestruktur. Til 35.000 kroner vil jeg bli servert et lydbilde så nyansert og mikrodetaljert at jeg nesten kan vandre inn i det, og se for meg alle tonene som danser seg ut av instrumentene. Der hvor sangstemmer står omringet av et tonalt landskap med en uendelighet av strukturer og detaljer.

Det eneste jeg kommer til å savne er nok kraft til å holde jerngrep om høyttalerelementene; å følge hver transient med lynraske vendinger, helt ned til de heftigste basstrommeslagene. Marantz-forsterkeren er i stedet den snille gutten i klassen.

Dette er i hvert fall hva jeg tror jeg vet. Det skal vise seg at jeg ikke vet en døyt…

Prøvekjøring
Selv tilkoblet et par tilfeldige høyttalere plassert sånn omtrentlig i forhold til veggene, er kvalitetene åpenbare. Det er nemlig ikke bare oppløsning som kommer ut av Dynaudio Focus 260, som for tiden opptar gulvplassen på testrommet. For basstromma er feit, den slår hardt, og bassgitaren ruver saftig i bunnen. Dette er tilfelle når heftig rock spilles gjennom den matchende nettverksspilleren, Marantz NA-11S1.

 

 

Forsterkeren henger med i svingene og holder kontrollen på høyttalerne. Mens rytmene slår, vrenger gitarene fra Nine Inch Nails-låta ”The Fragile” heftig og deilig i refrenget. Og mens Marantz imponerer med nok kraft til å gjøre fordommene til skamme, hadde jeg rett på et annet punkt: nemlig oppløsning. Lydbildet er stort og luftig, med stemmen til Trent Reznor plassert tydelig i midten, med synthlandskapet rundt seg. Dette er virkelig bra.

Høyttalerbytte
Nå er likevel ikke Marantz og Dynaudio den mest selvskrevne duetten. For selv om høyttalerne absolutt er gode, føler jeg at forsterkeren trenger noe med litt mer aggresjon i mellomtonen. Høyttalerne har heller ikke den dypeste bassen i klassen, og forsterkerens kraftige inntrykk må testes nærmere med høyttalere som er mer skapt for trøkk.

Inn ruller derfor de nye gulvstående ArtCoustic Stealth Envi. Mens Dynaudio Focus 260 har en pris på 29.000 kroner, koster ArtCoustic nesten det dobbelte, 56.000. D’appolito-konstruksjon med to 3-tommers mellomtoner over og under radiatordiskanten (du veit, ”brystvorte”-typen), samt et sidemontert 10-tommers basselement huset i et stort kabinett, gjør disse høyttalerne mer direkte i lyden enn Dynaudio-ene, og bassen slår hardere og går dypere.

Og Marantz holder grepet. Basstromma til Nine Inch Nails slår hardere og går dypere. Bassgitaren går enda lenger ned i frekvensområdet, og tar tak i buksebeina der jeg sitter i sofaen. Hvem skulle tro at denne forsterkeren var oppgitt til beskjedne 100 watt pr. kanal i 8 ohm?

Dynamisk, akustisk musikk
I mange tilfeller er det ikke lett å høre forskjell mellom CD-kvalitet og høyere oppløsning. Men Tori Amos’ ”Night of Hunters” understreker forskjellene. Klaverintroduksjonen på den melodiøse ”Job’s Coffin” låter mer livlig, med større rom i høyoppløst 24-bit/88,2 kHz versjon, enn når nøyaktig samme fil er konvertert ned til 16-bit/44,1 kHz.

Så langt har forsterkeren vært tilkoblet nettverksspilleren med ubalanserte kabler. Ved å skifte til balanserte XLR-kabler av typen KimberKable Hero, kommer klaveret ut med enda flere klangfarger og luft mellom anslagene. Klarinetten låter som om den står i rommet, med den herlige lyden fra treflisa kombinert med en rund og fin kropp. Lydbildet blir enda litt større, som om det var noe savn fra før.

Nevnte ”Job’s Coffin” er fortryllende melodisk, med en masse klangfarger. På denne sangen er det faktisk dattera til Tori Amos som står for mesteparten av syngingen. Hun var faktisk bare 11 år på innspillingstidspunktet, men synger som ei voksen dame. En nydelig sangstemme, som får frem nerven i sangen. Noe forsterkeren understreker til gagns.

Mot referansen
Det hele låter så stort og komplett, at det er på tide å finne ut hvordan Marantz-forsterkeren låter opp mot referansen i prisklassen – nemlig Hegel H300. En meget kraftig forsterker med fabelaktig dynamikk i hele frekvensregisteret.

Hegel-forsterkeren er blant de kraftigste i sitt prissegment, med 250 watt per kanal. Likevel holder Marantz langt på vei følge når god gammel techno-musikk fra Prodigy, nærmere bestemt sangen ”Woodoo People”, kliner til med brask og bram. Bassrytmene slår hardt og heftig, uten at det låter stresset. Det vil si, inntil man vrir opp til diskoteknivå. Da er det klart at Hegel-forsterkeren har enda mer å gå på når Marantz når sin grense. Men er det virkelig nødvendig å spille så høyt? Det kommer litt an på høyttalerne og formålet med oppsettet. Men jeg mener at nå som russetiden for lengst er over, holder det lenge med Marantz PM-11S3. Langt viktigere er det at den låter raffinert og oppløst og trekker lytteren inn i en musikalsk drømmehage.

Hva tonekvaliteten for øvrig angår, har nemlig Marantz-forsterkeren visse forsprang på Hegelen. Den låter glattere i overtoneområdet og åpner opp mer mellom cymbalanslag, fløyter og fioliner. Den har en søtere håndtering av både mannlige og kvinnelige vokalister. Den har en varmere tone, som kan få ellers slanke og analytiske høyttalere til å runde av litt i kantene. På mange måter låter den rett og slett enda litt bedre, spesielt sammen med spenstige høyttalerne med en godt fokusert mellomtone. Høyttalere med en rundere mellomtone og litt mindre attakk vil få mer ut av Hegelen.

Mangler digitale innganger
Det eneste jeg vil trekke Marantz-forsterkeren for, er at den kun har én balansert inngang, og den mangler digitalinnganger. Derfor kan det være mye å hente på en ekstern digitalkonverter i tillegg, med balanserte utganger. Koble alle digitale kilder til konverteren, som igjen kobles til Marantz-forsterkeren med XLR.

Det forsterkeren derimot har, som tilhører sjeldenhetene, er platespillerinngang for både MM- og MC-pickuper.

Konklusjon
Marantz PM-11S3 er virkelig et mesterverk av en forsterker. I tillegg til å ha de typiske Marantz-kvalitetene med oppløsning, luft og en deilig og varm klang, så har den nok kraft til å kline til med heftige rytmer og kontrollert dypbass. Endelig en Marantz-forsterker med det beste fra begge verdener!

Byggekvaliteten er i særklasse, og det er i det hele tatt ingenting å trekke for. Bortsett fra at vi kunne tenke oss enda en XLR-inngang og gjerne et par digitalinnganger.

Forsterkeren trives aller best med høyttalere som har en energisk og sprek mellomtone og en distinkt diskant. Og gjerne med en saftig og god dypbass.