Foto & Video Hi-fi Hjemmekino Hodetelefoner Høyttalere TV

: Linn Majik Isobarik

Lyttevennlig rockehøyttaler

Linn sine høyttalere er tradisjonelt ingen rockehøyttalere, men de nye Isobarik-modellene har en bass det er lett å bli hekta på. Her får skikkelig trøkk, sammen med en musikalsk og behagelig lyd. Isobarik kan være litt slanke i mellomtonen.

Skrevet av / 16.02.12 - 04:25
Linn Majik Isobarik
Audun Hage

Det som kjennetegner en god høyttaler for meg personlig, er at den har en jevn og behagelig klangbalanse der alle elementer i lydbildet kommer like godt frem. Høyttalerne må ikke være for lyse og fremadlente i presentasjonen – da blir ørene mine fort trette. Men de må heller ikke være så dovne og forsiktige at de dreper engasjementet i musikken.

For min del må høyttalere takle alt fra rock til klassisk. Bedre å være god på alt, enn særs god på bare en ting, etter min mening. Men bass må jeg ha!  Dyp, fast og slagkraftig bass er et krav, har jeg funnet ut. Siden jeg lytter mye på hip hop, trance og elektronika er det viktig å få med seg de dype suggererende basstonene, gjerne uten å måtte skru opp volumet. I min leilighet med naboer på alle kanter er det uansett sjelden jeg kan spille veldig høyt. Derfor er det viktigere å ha en fyldig klang på middels høyt lydnivå, slik at jeg kan få en real musikkopplevelse uten at naboene klager. Med bakgrunn i dette var jeg nysgjerrig på hva Linns nye ”siviliserte partyhøyttalere” hadde å by på.

Majik Isobarik
Linns høyttalere har alltid vært av den beherskede sorten som gir deg lyden på sølvfat snarere enn å slenge den rett i fleisen slik en Klipsch eller JBL kan gjøre. Denne litt tilbakelente spillestilen passer fint til variert musikklytting, men til musikk som krever trøkk og engasjement, vil man av og til savne litt trøkk.

Selv om jeg har gode erfaringer med Linns høyttalere, er det ingen av dem som slår meg som direkte partyhøyttalere, muligens med unntak av de store toppmodellene Komri og Klimax 350 med servobasser. Selv de mellomstore Akurate 242 (75.000 kr) har en ganske slank bassgjengivelse i mange rom.

I fjor testet vi de små bokhyllehøyttalerne Majik 109 (9.500 kr) med godt resultat. Heller ikke de med særlig dypbass, men nå har de fått en ny storebror: Isobarik-ene kan beskrives som en Majik 109 i et gulvstående kabinett, og med innebygde subwoofere. Mellomtonen er den samme som sitter i Majik 109, mens diskanten er den velkjente 2K Array med diskant og superdiskant innkapslet i en felles aluminium-pod. I bunnen av høyttaleren sitter to 8” basser montert i en såkalt isobarik konfigurasjon – en patent Linn introduserte på sine første høyttalere i 1976.

Fordelen med dette ”dobbeldekker” prinsippet er at det gir dypere bass fra en relativt kompakt høyttaler, samtidig som den reduserer forvrengning. Fordi basselementene har en lav delefrekvens (120Hz) og sitter nær gulvet, blir bassgjengivelsen mindre retningsbestemt og ”kobler” bedre mot rommet enn tradisjonelle bassløsninger.

Aktiv eller passiv drift
Majik Isobarik kan drives passivt med en vanlig forsterker, alternativt kan man drive dem delvis eller helaktivt med Linns egne forsterkere som har elektronisk delefilter. Hvis du følger Linns forslag kan du starte med en vanlig stereoforsterker (f.eks. Majik DSI) og utvide til aktiv drift av bassen, hele veien opp til fullaktivt som krever totalt 8 forsterkerkanaler. I denne testen har vi konsentrert oss om den passive utgaven.

Lytteinntrykk
Majik Isobarik slår meg som en typisk Linn-høyttaler med noe ekstra i bunn – en hel del, faktisk. Lyden er veldig klar og distinkt i toppen slik jeg er vant til med Linns 2K diskanter, mens mellomtonen typisk er litt tilbakelent. Den store overraskelsen kommer i bassen. Isobarik har en veldig umiddelbar og kontant bass, og det spesielle er at den både er relativt kjapp, går dypt og har rikelig med slagkraft. Bassen serveres i kjappe drønn som slår inn og dør ut like raskt. Den er rytmisk presis, og fremfor alt meget godt integrert med det øvrige lydbildet – mye bedre enn man kan håpe å oppnå med separate subwoofere. De krever imidlertid en del jobb med plassering. Dypbassen er veldig potent og kan rett og slett bli for mye av det gode i enkelte rom med livlig bass. Om du derimot har et rom som svelger mye bass kan Isobarik være rett medisin: Bassen forplanter seg på en litt annerledes måte enn vanlige høyttaler som fyrer av bassen rett fremover.

Konklusjon
Linn Majik Isobarik er helt klart en høyttaler som fortjener oppmerksomhet. Den låter stort og majestetisk selv ved lavt lydnivå, og trenger ingen svindyr forsterker for å låte bra.

Det store lydbildet, de åpne og luftige overtonene – og den standhaftige og saftige bassen gjør høyttalerne til et svært spennende valg, som låter bra på alle typer musikk.

Bassen går meget dypt, og er utrolig stor og fyldig, noe som gjør at høyttalerne fortjener ekstra oppmerksomhet med tanke på plassering i rommet. Det er ikke sikkert de trives veldig bra i et lite rom, og de bør ikke stå for tett inn mot veggene. Da blir bassen fort voldsom og dessuten mindre definert. Godt ute på gulvet – gjerne mer enn 70 cm ut fra veggen – blir den mer kontant, og da blir også holografien i lydbildet på sitt beste.

Geirs kommentar til Auduns høyttaler:
At Audun er glad i Linn Majik Isobarik har jeg stor forståelse for. Høyttaleren er befriende oppløst i diskanten, som fyller rommet med en lett gass av overtoner. Hør for eksempel på den nedstrippete låten ”Fever” med Elvis Presley. Her er bare kontrabass, perkusjon og Elvis’ knipsing i tillegg til sin stemme. Stemmen står fint og oppløst i midten, med god fylde nedover og omringet av et stort lydlandskap hvor byggesteinene lett kan dissekeres med ørene. Knipsene til venstre passer også fint inn i det hele, og kontrabassen ruver deilig i grunnmuren av frekvensområdet.Bassgjengivelsen er usedvanlig stor og fyldig, samtidig som tonestrukturen er på plass. Dette er virkelig høyttalerne for den som er glad i mye bass! I så måte er de to ekstra bassene som er skjult og spiller innover i kabinettet (derav navnet isobarisk) en kjærkommen løsning. Bare hør på det nye dubstep-fenomenet Skrillex sin catchy og elektrorytmiske ”Ask of You”, med sine heftige trommebeats. Og industrimetallprosjektet Nine Inch Nails’ ”The Fragile”, med sin standhaftige bass og tøffe gitarriff.

Det som gjør at mange vil sette pris på Linn-høyttalerne, er deres evne til å fylle rommet med lyd selv ved meget lavt lydnivå. Du kan spille ned til under vanlig samtalenivå, og likevel er det ikke tvil om at du lytter til et par gulvhøyttalere av god størrelse. Og lydbildet holder sin store og luftige holografi. Dette gjør at høyttalerne kan drives med det meste av forsterkere, og du kan omtrent velge kraft etter hvor høyt du ønsker å spille. Selvsagt vil en kraftig forsterker også gi bedre kontroll ved lavt lydnivå, men høyttalerne er ikke like kravstore som for eksempel Naim Ovator S-400 på elektronikk. Vi klarte fint å drive dem med surroundreceiveren Pioneer SC-LX85, og det uten å bruke bi-ampfunksjonen. Bedre ble det med den mer påkostede alt-i-ett-forsterkeren Naim SuperUniti til 35.000 kroner, og enda bedre blir det alltid med ytterligere forbedret forsterkerkraft.

Det jeg i Linn sitt tilfelle vil trekke for, er at mellomtoneområdet er litt tynt. De litt lysere sangstemmene, som kvinnestemmer og mannlige sopraner, mangler litt trøkk. Singer/songwriter Adele har mye trøkk i stemmeregisteret, men Linn frarøver oss noe av dette og gjør det hele litt snilt. På den andre siden får høyttalerne frem det som er av trøkk i bassregisteret. Nyere popmusikk har nemlig sjelden noe særlig av dette, og da er det fint å få frem det som er.

Én ting skal imidlertid sies om bassresponsen, og det er at den kan bære preg av å være litt ”subwooferaktig”. Med det mener jeg at det er mye energi i bunnen, mens mellombassen er mer tilbakeholden. Dermed får vi en slags ”loudness”-karakter. Om dette er fordi delefrekvens mellom bass og mellomtone er satt så lavt som 120 Hz er usikkert, men det kan være en faktor.

Lyd & Bilde mener

Punchy dypbass Musikalsk og behagelig lyd Litt slanke i mellomtonen

Også i denne testen:

Høyttalerduell: Naim vs Linn

Oppsummering

To veier til Rom To veier til Rom

At to høyttalerpar koster omtrent det samme og begge er britiske, betyr ikke at de låter likt. Linn Majik Isobarik og Naim Ovator S-400 er beviset.

Les hele testen

Naim Ovator S-400

Lettbeint tungvekter

Høyttalerne fra Naim kjennetegnes ved sin ekstreme hurtighet og glimrende tonale sammenheng. Og de trenger ingen stor stue!

Rytmisk mellombass Flott tonal sammenheng Dynamikk!
Bassen kunne gjerne gått dypere Litt flatt stereoperspektiv
Les hele testen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Vil du lese hele artikkelen?

Med LB+ Total får du tilgang til ALT innhold på Lyd & Bilde og L&B Home.

Allerede abonnent? Logg inn her

  • Prøv LB+ i 30 dager
    Kun 49,-

    Fornyes etter 30 dager, ingen bindingstid.

  • LB+ Total års abonnement
    Kun 137.50 mnd

    Du sparer 288 ,-

Vi trodde de var dyrere

De låter like godt som de ser ut

Trådløs retrohøyttaler

Sier ikke noe forstyrrende

Bærbart retro-blinkskudd

Topplyd på budsjett

Spilledåsen

Trådløse gullpokaler

Er dette Samsungs «Sonos-killer»?

Klassens beste kompakthøyttaler

Stor lyd – men vi savner noe

Vi tester rimelige lydplanker

Scroll to Top