I dag kan alle systemkameraer levere bildefiler som holder så høy kvalitet, at gammeldags film bokstavelig talt blekner i sammenligning. Er man i tillegg erfaren nok til at ordet etterbehandling ikke frembringer svetteperler i pannen, kan man hente mye ut av råfilene fra et godt systemkamera. For eksempel om man vil ha sorthvitt-kopier.
Det er bare en hake ved det. Alle kameraer er utstyrt med et fargefilter, og de aller fleste, også med et lavpassfilter på bildebrikken, som reduserer detaljoppløsningen. Skal man bare fotografere i sorthvitt, trenger man ingen av filtrene. Men siden ingen bare fotograferer i monokrom, lages det ikke digitale sorthvitt-kameraer lenger.
Da Leica introduserte M Monochrom i mai 2012, ristet de fleste på hodet, mens en liten gruppe fotografer jublet ekstatisk. Endelig et kamera for den krevende sorthvitt-fotografen. For Monochrom kan ikke lagre fargebilder. Her finnes det ingen fargefiltre, intet lavpassfilter, og lyset faller rett på en 18 Mp CCD bildebrikke, som bare registrerer lys. Ikke farger.
Unik
Galskap i manges øyne, særlig til 57.000 kr, men forlokkende i andres. For med forbedret detaljskarphet, og i følge Leica, jevnere gråtoneskala siden hele fargespekteret treffer bildebrikken ufiltrert, skal Monochrom gi fotografen en sorthvitt-kvalitet ingen andre kameraer er i nærheten av. Bare det å fjerne eller benytte et mye svakere lavpassfilter, gir merkbare resultatforbedringer på pikselnivå, også fordi mer lys slippes gjennom. Nikon D800e, Leica M9 og FujiFilm X-Pro1, er eksempler på hvor godt man lykkes med svakere eller intet lavpassfilter. At Monochrom i tillegg mangler fargefilteret, vises med en gang man ser bildene fra kameraet.
Enkelt funksjonsnivå
Bortsett fra noen kosmetiske detaljer og den unike bildebrikken, er alt her klassisk Leica, slik vi kjenner det fra M9-modellen. Lukkertidshjulet til høyre har valgbare lukkertider i halve eksponeringstrinn fra 4 sekunder til 1/4000s, innstilling for lukkertidsautomatikk, Bulb-eksponering og markering av blitssynk på 1/180s.
På baksiden er alle knapper merket med ord, ikke symboler, og betjeningen er såre enkel. Skjermmenyene er ikke særlig omfattende, men man kan velge å lagre råfiler i det anvendelige DNG-formatet (som flere kameraprodusenter burde bruke), enten sammen med, eller i stedet for jpeg-filer. Velger man jpeg, kan man bruke kameraets tre fargetoneeffekter (sepia, kald og selenium) i foretrukken styrke.
Skjermen er bare 2,5 tommer, og med 230K punkters oppløsning, ikke særlig skarp. Jeg vil ikke anbefale å basere seg på skjermvisningen, når man skal sjekke skarphet og eksponering. Kameraet er heller ikke særlig raskt. Skuddhastigheten er magre 2 bps, lagringstiden lengre enn på noe speilreflekskamera, og så må man naturligvis fokusere manuelt (se egen rubrikk).
Sorthvitt
Kameraet fungerer i tråd med tradisjonene, og foruten at man slipper å vente på fremkalling, fungerer det grunnleggende likt med Leica-kameraene Henri Cartier-Bresson brukte i sin storhetstid. Den kanskje mest berømte av alle Leica-fotografer, skal ha vært inspirasjonen til Leicas ingeniører, som bruke Henri som prosjektnavn på Monochrom.
Kameraet er helt i Cartier-Bressons ånd, og er et fortreffelig verktøy til portretter, dokumentasjon, reportasje, gatefoto, landskap og stemningsbilder. I sorthvitt.
Sorthvitt-fotografi har vært en utømmelig inspirasjonskilde for millioner av fotografer, og selv fotograferer jeg i perioder kun i sorthvitt. Og da bare i jpeg-filer, uten råfilkopier, slik at jeg skal tvinges til å tenke i mono. Noe jeg opplever som skjerpende, befriende og kreativt. For da kan jeg ikke basere meg på at farger blir en del av utrykket. Bilder strippet for farger, krever ofte mer, og personlig synes jeg at mange av mine beste bilder, er de jeg kun lagret som sorthvitt-bilder.
Derfor føler jeg at jeg kjenner meg igjen i mange fotografers glede over Monochrom, som blant annet har kommet til utrykk på mange fotoblogger. Etter å ha studert resultatene fra kameraet på en kalibrert 2,5K skjerm, laget utskrifter på en kalibrert Epson-skriver, og kost meg glugg i hjel med S/HV-programvaren Silver Efex Pro 2 (følger med sammen med Adobe Lightroom 4), må jeg medgi at kameraet gir meg finere sorthvitt-bildefiler, enn noe annet kamera jeg har testet.
Det er ikke store forskjeller, for eksempel sammenlignet med M9 eller X-pro1, men det er finere og jevnere tegning i hudtoner, bedre grunnkontrast og mykere kontrast i mørke partier. Skyer brenner ikke ut på samme tydelige måte som i andre kameraer, og hvite partier har synlig bedre tegning. Testbilder tatt på et gråkort og x-rite fargepalett i sorthvitt, viste ingen umiddelbare forskjeller, sammenlignet med M9. Men utskriftene og skjermvisningen ga meg synlig bedre sorthvitt-filer.
Siden det ikke skapes noe fargestøy på høye ISO-verdier, sitter man bare igjen med kornstøy. Som er marginalt synlig fra 1600 ISO, og finkornet med klassisk kornstøy på 3200 og 6400 ISO. Som er fullt brukbare til utskrifter, hvor man kan leve med kledelig kornstøy. Ille blir det uansett ikke, med mindre man skal ha svært store papirutskrifter, eller enda høyere ISO.
Midt i blinken – for noen
Hvis man er ute etter et rent s/hv-kamera med de åpenbare fordelene bildefilene fra M Monochrom har, sammenlignet med andre kameraer i high-end-klassen, har man bare ett valg. Og det er et meget godt et. Med Leicas legendariske optiske kvalitet, kan Monochrom frembringe en kvalitet som mange fotografer vil ha nytte og glede av, selv om de nok er få og dedikerte. Sannsynligvis med en Leica M9 eller et annet systemkamera i tillegg til Monochrom. Som sorthvitt-verktøy er Monochrom uovertruffen. Om enn et nisjeverktøy for dedikerte fotografer.
Velprøvd fotograferingsteknikk
Fotografering med et Leica M-kamera, krever øvelse, men da blir resultatene deretter.
M Monochrom deler søkerprinsipp med M9-modellen. Man gjør som alle andre Leica M-fotografer har gjort siden 1954, kikker gjennom en rammesøker, komponerer bildet innenfor rammen som er markert i søkeren, fokuserer på det valgte punktet i motivet og stiller blender i valgbare trinn på objektivet – og lukkertid dersom det ikke allerede er gjort av kameraets lukkertidsautomatikk.
Denne prosessen tar selvsagt mye lengre tid enn å løfte et speilreflekskamera til øyet og trykke ned utløseren. Men man får i all fall bedre tid til å tenke, velge komposisjon og utsnitt. Kanskje blir bildene også bedre, når man ikke haster i vei for nok et blinkskudd.
En praktisk metode for å unngå å manuellfokusere hele tiden, er å beregne den såkalte hyperfokalavstanden for objektivet man bruker. Da stiller man blender og fokuseringsavstand på forhånd, vel vitende om at alt som befinner seg innenfor en gitt avstand fra for eksempel 2 til 10 meter vil bli skarptegnet. Alle Leica M-objektiver har nemlig markeringer for dybdeskarpheten, slik at man kan velge en blenderåpning som passer til den skarphetsdybden man ønsker, stille fokus, og siden bare skyte i vei.
