De fleste husker sin første bil. Sitt første kyss. Noen sågar sitt første kamera. Alle har et bilde i hodet av det, selv om det er lenge siden. Bildene fra det første kameraet eksisterer kanskje fremdeles. Hvis ikke, sådde det kanskje spiren som gjorde at man aldri har sluttet å fotografere. Enten man er lykkelig amatør, eller hardtarbeidende proffotograf.
Mitt første Leica var en IIIg fra slutten av 50-tallet. Et befriende enkelt målsøkerkamera med optisk søker, en 5 cm blender 3,5, og ingen lysmåler. Det var separat, ekstrautstyr. Kameraet var fantastisk solid bygget, og kvalitetsfølelsen overgikk alt japanerne laget på den tiden. Men vi gled fra hverandre og mens jeg gikk over til mellomformat, fikk IIIg-en et nytt hjem hos en Leica-samler, som så en potensielt stigende verdi i en IIIg.
Han fikk rett.
I dag kan eldre Leica-kameraer bytte eier for mer penger enn kameraet kostet nytt. Om det også vil skje med Leica M, er usikkert. Men det som er sikkert, er at i M, har Leica laget sitt beste kamera noensinne. Og kanskje det beste i verden. Det handler ikke bare om status, men varig kvalitet, og ikke minst: Den affeksjonen man som fotograf kan føle, når verktøyet er så perfeksjonert at det blir en forlengelse av sinnet.
Klassisk målsøker
Som alle M-modeller siden M3 fra 1954, har kameraet en stor optisk målsøker – M for Messsucher. Skjønt det er mer presist å kalle den en rammesøker, fordi den for første gang markerer brennvidde og bildevinkler med en ramme som fyller hele søkeren. Uansett objektiv. Kameraet som bare kalles M – ikke M10 som ville vært naturlig etter forgjengeren M9, har fått en helt ny 24 megapiksler CMOS-bildebrikke i småbilde/fullformat på 24 x 36 mm.
Den er utviklet sammen med CMOSIS i Frankrike, og bruker en mer konveks type mikrolinse over alle sensorene, som skal gi bedre lysfølsomhet, også i ytterkanten av bildesirkelen på vidvinkelobjektiver.
Kameraet kan også ta opp video i full 1080p oppløsning, med 25 eller 24 bilder i sekundet. Og har fått en egen opptaksknapp. En ny, høyoppløst skjerm med 920K billedpunkter, beskyttet av ripesikkert Gorilla-glass, og en tilbehørsport bak blitsskoen, skiller kameraet tydelig fra M9.
Tilbehørsporten kan brukes til en tilkoblet stereomikrofon, eller en Leica (og Olympus) LCD-søker, som er ekstrautstyr. LCD-søkeren er praktisk av mange grunner, blant annet fordi den i likhet med å bruke skjermen som søker, live view, har fokusassistanse: Focus Peaking. Som er hvite eller røde markeringer av konturene, der motivet er i fokus.
En funksjon som er nyttigere enn man skulle tro. For M er fremdeles et rendyrket manuell fokus-kamera.
Rendyrket
Fokuseringen foregår på gamlemåten, med mekanisk overføring fra objektivet. Den lager et forskjøvet splittbilde i sentrum av søkeren, som man bruker når man fokuserer skarpt. En metode som krever tilvenning. Særlig om man har vokst opp med autofokus.
Det høres kanskje ut som en anakronisme med manuell fokus i våre dager. Men det forsinker ikke fotoprosessen så mye som man kanskje tror. Med litt øvelse kan man fokusere forbausende kjapt selv, og ikke minst, selv bestemme hvor fokusplanet skal ligge.
Blant ekstrautstyret til M, finnes det en Leica R til M objektivadapter. Med den kan man bruke Leica R-optikk på kameraet og se 100 prosent bildeutsnitt med fokusassistanse, på den elektroniske søkeren, og skjermen. Et nytt håndgrep med integrert GPS-modul finnes også til kameraet, som tross alle likhetene med forgjengeren, er et langt bedre, og mer rendyrket verktøy.
Har man aldri tatt i et Leica M-kamera tidligere, vil man bli forbløffet over vekten. 700 gram uten optikk, er mye for et kamera som er relativt kompakt til fullformat å være. Men det tar ikke lang tid før man setter umåtelig pris på hvor velplassert alle knapper, ratt og innstillingshjul er. Selv uten håndgrep montert, ligger kameraet godt i hånden. Husk, det er et velprøvd design, men M er oppgradert med forseglinger mot dårlig vær, og ikke minst, det er vesentlig raskere i bruk enn M9.
Alle responser er vesentlig kjappere, bildevisning etter eksponering er umiddelbar. Skudd- og bufferhastigheten er også langt bedre. Her kan man skyte bildeserier – med et raskt nok minnekort, enda lengre, og sjekke det siste bildet ved å holde utløserknappen inne etter endt eksponering. Praktisk om man allerede har slått av bildevisningen.
Knappene på baksiden er tydelig markerte, både i respons og markering, og på fronten sitter en knapp for eksponeringskompensasjon. Et innstillingshjul stikker frem ved siden av tommelgrepet bak, og en info-knapp i sentrum av navigasjonshjulet, viser status på batteri, minnekort og basisinnstillinger. Det er flere små forbedringer, som et ryddigere menysystem, men minnekortspalten burde vært flyttet til siden av kameraet. Ikke under den antikvariske bunnplaten, som Leica godt kan ta livet av i neste generasjon M, for min del.
Bildene
Ser man bort fra legendestatusen og eksklusiviteten, er det mange grunner til å arbeide med et Leica-kamera. Den enkle og medgjørlige betjeningen, solid kvalitet, og god annenhåndsverdi, er andre grunner. Men det er bildekvaliteten fra et M med M-optikk, som vil få øynene på stilk. Ikke fordi den er så utrolig mye bedre enn fra et Nikon D800S eller Canon EOS 5D mk III, den er strengt tatt i samme, høye, klasse. Nei, grunnen er de organiske kvaliteten bildefilene viser.
Toneomfanget ser så naturlig ut. Det ligner på mange måter film, glattere og uten synlig kornstøy. Kanskje ikke like filmaktig som fra et M9, men her er det mye bedre bildedynamikk, særlig på høy ISO-følsomhet.
Nydelig saturering av komplementærfarger gjør at for eksempel rødt ikke ser så kunstig ut, men mer naturtro, enn man vanligvis opplever fra digitalkameraer. Enten man studerer råfilene (DNG) eller jpeg-filene fra kameraet. Bildene ser ikke så flate ut, mer som om en ekstra dimensjon bidrar til å skape mer dybde i bildene.
Man må se det på en utskrift for å skjønne hvor mye mer naturtro bildene fra Leica M ser ut, sammenlignet med andre fullformat kameraer.
Etter de første par hundre bildene sluttet jeg å bry meg om ISO-innstillingene. I godt lys brukte jeg konsekvent 200 ISO. Resten av tiden, om ettermiddagen, kveld og innendørs, lot jeg kameraet gjøre jobben med å sette lysfølsomheten. Da kunne jeg fokusere kun på eksponering (med multisegment lysmåling) og utsnitt. Den ekstreme oppløsningen gir en uovertruffen detaljskarphet, og den forrykkes minimalt når ISO-verdiene stiger til 3200 og 6400 ISO. Jeg vil påstå at 6400 ISO her, tilsvarer støyomfanget fra et EOS 5D mk III på 3200 ISO. Med en vesentlig forskjell, fargetonene fra M ser bedre ut, også på høy ISO.
Helstøpt kvalitetsverktøy
Minnene om min gamle Leica IIIg har kanskje bleknet i takt med bildene, men det er unektelig noe spesielt med det å fotografere med et kamera, og ikke en datamaskin med optisk glass. Den taktile følelsen, selve prosessen med å se, komponere, bestemme eksponering og fokusere, gjør for min del prosessen mer tilfredsstillende. Når i tillegg resultatene blir så sublime som fra Leica M, blir man oppstemt og inspirert. Kjærligheten til fotografiet blir sterkere, og båndene til kameraet tettere. Man kan alltids finne noe å kritisere, men å kritisere Leica M for eksempelvis mangelen på autofokus, er som å kritisere en formel 1-bil for mangelen på bagasjeplass. For det er ingenting trivielt med et Leica M.
Også i denne testen:
Best i test
Panasonic Lumix TZ7
Lumix-kameraet er dyrest og best på HD-video, men ikke best på alt.
Olympus Mju-9000
Kompetent kompakt
Alle som har lyst på skikkelig zoom, men vil ha et lite kamera, bør velge Olympus.
Samsung WB500
Rå vidvinkel
Med Samsung-kameraet får man den råeste vidvinkelen, og samtidig 10 x zoom.
Beste kjøp
Canon PowerShot SX200IS
Canon-kameraet er svært brukevennlig, leverer god bildekvalitet og har den lengste telen i testen.
hjelper ikke med den omtalte byggekvaliteten hvis ikke bildekvaliteten også er i verdensklasse og til riktig pris